Barnefordelingssak i retten – alltid et onde?

barnefordeling-pargraf

Spørsmålet om barnefordeling skaper ofte uenighet ved samlivsbrudd. Mange foreldre opplever at de ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret, og hvor barna skal bo etter et brutt samboerskap eller en skilsmisse. Mange opplever også at man først ble enige om barnefordelingen i forbindelse med bruddet, men at det i ettertid oppstår uenighet.

Gjennom filmer og bøker har mange inntrykk av at barnefordelingssaker kan være svært følelsesladde og opprivende, med høyt konfliktnivå.

I vårt arbeide som barnefordelingsadvokater har vi gjennom årene opplevd at i de sakene der foreldrene representeres av etiske og erfarne advokater, vil en barnefordelingssak for domstolen ofte kunne være en god ting.

I Norge har vi en modell i barnefordelingssaker som omtales som «konflikt- og forsoningsmodellen.» Modellen brukes ved alle Norges domstoler og fungerer som normalordningen i barnefordelingssaker. Ordningen innebærer at man i det lengste forsøker å løse saken gjennom dialog og sakkyndighet, herunder at man venter med å beramme det som kalles «hovedforhandling» – altså en ordinær rettsak med blant annet vitneførsel og prosedyrer, helt til det er strengt nødvendig.

 

Anne Tingstad 200x300 Barnefordelingssak i retten   alltid et onde?

Skrevet av advokat Anne Hazeland Tingstad, DALAN Advokatfirma

Mange foreldre frykter en hovedforhandling fordi man tenker at den vil medføre en skittentøysvask der alle tenkelige og utenkelige virkemidler tas i bruk for å vinne frem, og der så mye negativt blir fremført at et fremtidig samarbeid om barna er så godt som umulig. Dette kommer jeg tilbake til.

Konflikt -og forsoningsmodellen innebærer at en forelder som opplever å ha behov for advokatbistand i forbindelse med barnefordeling, på vanlig måte tar ut stevning for retten og at den andre forelderen sender inn et tilsvar. Det som skiller prosessen i barnefordelingssaker fra andre saker, er at retten når den har mottatt stevning og tilsvar innkaller parter og en rettsoppnevnt sakkyndig psykolog til et eller flere saksforberedende møter. Det er disse møtene som omfattes av konflikt- og forsoningsmodellen.

Møtet avholdes i en rettsal, men følger ikke den stringente formen man opplever under en hovedforhandling. Man diskutere saken og de forskjellige synspunkter, også forsøker man å komme frem til en midlertidig løsning på barnefordelingen frem til neste rettsmøte. Under denne tiden skal som regel den sakkyndige psykologen ha samtaler med begge foreldre og ofte observere samvær med barn hos begge foreldre.

Hvis saken og barnet er egnet og det er ønskelig, kan den sakkyndige også ha samtaler med barna. Videre kan den sakkyndige ha samtaler med komparenter, det vi si relevante kilder som barnehage, skole mv. Under den tiden som går mellom to rettsmøter, pleier barnefordelingen og gå enklere.

Det er mitt inntrykk at mange foreldre også opplever det som positivt ha en sakkyndig psykolog de kan snakke om saken med. Så møtes man i retten på nytt, og man drøfter det som har kommet frem under den tiden om har gått mellom det første og det andre rettsmøtet. Det viktigste her er hva den sakkyndige har og formidle fra sine observasjoner og samtaler. I mange tilfeller klarer man allerede på det andre saksforberedende møte og skrive et forlik begge foreldre synes er bra. Dersom en eller begge foreldre fremdeles er usikre eller det er uklarheter, kan man la den sakkyndige arbeide mer med saken frem til et tredje rettsmøte. Ofte vil det da ha gått bortimot et år der foreldrene under overvåkning og bistand fra retten, sakkyndig psykolog og advokater har fått prøvd ut saken sin og mulig forskjellige løsninger på barnefordelingen, før man altså fortrinnsvis avslutter saken med å skrive et forlik. Dersom det på et av stadiene i prosessen kommer klart frem at man ikke vil klare å komme frem til en enighet, kan begge parter på et hvilket som helst tidspunkt be om at retten berammer en hovedforhandling. I de tilfeller saken går til en hovedforhandling, er det etter mitt synspunkt svært viktig å velge seg en advokat som har erfaring med denne typen saker og de svært private og vanskelige problemstillinger som kan eller bør tas opp, herunder hvordan det bør gjøres. Det er viktig at advokaten vet å være etisk, fornuftig og løsningsorientert.

Jeg har opplevd det motsatte og sett hvor ødeleggende det kan være på en hel familie for mange år fremover men jeg har også opplevd at man får fine prosesser dersom det motsatte er tilfelle.

Står du i en situasjon der du vurderer bistand fra en advokat i forbindelse med samlivsbrudd og barnefordeling, og ønsker en erfaren og løsningsorientert rådgiver?