Hva er til barnets beste?

Barnets beste

Når foreldre skiller lag oppstår det en rekke spørsmål som må avklares i forhold til barnet; Hvem skal barnet bo fast hos? Hva slags samværsrett skal den andre forelderen ha? Skal det være felles foreldreansvar?

Barnets beste reguleres av barnelova § 48

barnelova 150x150 Hva er til barnets beste? Utgangspunktet er at foreldrene fritt kan avtale seg i mellom hvordan de velger å løse disse spørsmålene. Men da det ikke så sjeldent oppstår uenigheter, kan det ende med at domstolene må trekkes inn. Hvis domstolene må avgjøre saken, er det et hovedpunkt de legger spesielt vekt på ved avgjørelsen; Hva som er til barnets beste.

 

 

Barnelova § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, om kvar barnet skal bu fast og om samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. 1

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

(Jf også art. 3 i FNs barnekonvensjon.)

 

 

Domstolenes vil basere seg på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, hvor det legges vekt på hva som er det beste for dette barnet i dette tilfellet. Barnets beste er altså et skjønnstema hvor det ikke foreligger noe fasitsvar. Likevel finnes det visse momenter som retten har en tendens til å vektlegge og som er hovedfokuset i denne artikkelen. Det kan innledningsvis nevnes at barnets beste skal være fremtidsrettet. Avgjørelsen skal altså ikke utelukkende fokusere på det beste her og nå, men hvordan avgjørelsen vil påvirke barnet fremover.

 

Foreldreansvaret

Dagens utgangspunkt er at foreldrene bør ha delt foreldreansvar. Dette gjelder med mindre særlige grunner tilsier at den ene bør ha det alene. Slike særlige grunner kan være at den andre ansees som uskikket til dette ansvaret. Det har likevel skjedd at kun den ene forelderen har blitt gitt foreldreansvaret selv om begge var skikket. Dette kan skje i spesielle tilfeller hvor forholdet mellom foreldrene er svært dårlig, slik at et delt foreldreansvar kan være til skade for barnet.

 

Hvor skal barnet bo fast?

Domstolene har lagt betydelig vekt på at barnet ikke skal utsettes for drastiske miljøendringer. For eldre barn er det viktig at de skal kunne fortsette å omgi seg med det tilvante miljø slik som skole, vennekrets osv. Derfor vil ofte den som har hatt barnet hos seg etter bruddet frem til avgjørelsen ha et fortrinn fremfor den andre, der foreldrene ellers stiller forholdsvis likt. For små barn er dette mindre utslagsgivende, og her blir det oftere lagt vekt på hvem som har hatt mest kontakt og samvær med barnet. Selv om det er risikabelt med en miljøforandring, vil dette veies opp mot hensynet for best mulig kontakt med begge foreldrene. Hensynet er fremtidsrettet, og fokuserer på at det som er best for barnet her og nå ikke nødvendigvis er det på sikt. At barnet ikke skal miste kontakten med en av foreldrene, veier tungt. Negativ omtale av den ene forelderen og nekting av kontakt, kan i visse tilfeller føre til at barnet blir flyttet fra den som tidligere har hatt det boende hos seg til den andre.

Foreldrenes personlige egenskaper har som regel mindre vekt, men i noen tilfeller kan dette bli avgjørende hvor avgjørelsen i seg selv byr på tvil. Hvis barnet har sterke felles interesser med en av foreldrene kan dette være et moment for at barnet bør bo hos denne.

Hva med barnets egen mening? Etter reglene i barneloven § 31 skal barnets mening høres etter det har fylt 7 år. Når det har fylt 12 år skal meningen tillegges stor vekt. Det finnes flere eksempler fra rettspraksis hvor barnets mening har vært utslagsgivende, slik at det har blitt flyttet fra den ene forelderen til den andre.

Det er selvfølgelig ingenting i veien for at foreldrene avtaler at barnet skal bo hos hver av dem – dette har de full adgang til. Domstolene kan også i særlige tilfeller pålegge delt bosted, selv om hovedregelen er at retten må bestemme at barnet skal bo fast hos en av foreldrene.

Det er viktig å være oppmerksom på i denne sammenheng at selv om barnet blir boende hos den ene forelderen, er utgangspunktet likevel delt foreldreansvar. Tidligere var det slik at den som fikk foreldreansvaret dermed også fikk barnet boende hos seg. De siste tiårene har praksisen utviklet seg slik at felles foreldreansvar er utgangspunktet, uavhengig hvor barnet bor. Skal den ene fratas foreldreansvaret, må det som nevnt foreligge særlige grunner. En slik grunn kan være at felles ansvar vil øke konfliktnivået mellom foreldrene og dermed være skadelig for barnet, eller vold fra den enes side.

 

Samværsretten

Samværsretten knytter seg til samværet mellom barnet og den av foreldrene som ikke har det boende fast hos seg. Slikt samvær har både barnet og denne forelderen krav på. Også ved avgjørelsen om hvordan slik samværsrett skal utøves, er barnets beste i fokus. I avgjørelsen her veies ikke foreldrene opp mot hverandre, men fokuserer på barnets interesser mot ønske om en god kontakt med begge foreldrene. Samværsrettens innhold og omfang varierer alt ettersom foreldrene bor i nærheten av hverandre, arbeidssted, arbeidstid, barnets alder osv. Barnets alder er nok viktigst i vurderingen av samværsretten – denne varier i forhold til hvor gammelt barnet er. «Vanlig samværsrett» passer særlig godt for mindre barn. Det vil omfatte samvær en ettermiddag i uken, annenhver helg og deler av sommerferien, juleferien og påskeferien. Når barnet blir eldre blir dets egne ønsker mer dominerende, noe som det skal legges vekt på. Det er selvfølgelig ingenting i veien for at barnet oppsøker den samværsberettigede utover de rammer som samværsretten setter. Hvis barnets beste tilsier det, kan samværsretten bli mer omfattende enn det «vanlig samværsretten» tilsier.

Hvor forholdet mellom foreldrene er dårlig, vil avgjørelsen om samvær problematiseres. Dette kan i visse tilfeller påvirke samværsrettens innhold. Mye vil bero på hvor god kontakt barnet har med den som ønsker samvær, eller om det er behov for kontaktsoppbygging. I sistnevnte tilfelle kan det være nødvendig med en overgangsordning eller samvær med tilsyn. Terskelen for nektelse av samvær er høy. Det kan i visse tilfeller likevel bli aktuelt hvis forholdene tilsier det. Det vil da være snakk om kvalifiserte årsaker knyttet til den personen som krever samvær – mental ubalanse, voldsomme raserianfall osv. Men det skal som sakt mye til før det vedtas nektelse av samværsrett. Om barnet selv ikke ønsker å være sammen med vedkommende, kan samværsrett i visse tilfeller også nektes. At terskelen for nektelse av samværsrett er svært høy, begrunnes med at det som regel alltid vil være det beste for barnet å ha mest mulig kontakt med begge foreldre. Det skal også trekkes inn at den som har den daglige omsorgen for barnet skal medvirke til å gjennomføre samværsretten. Denne har videre en plikt til å prøve å få barnet positivt innstilt til den. I tilfeller hvor den med daglig omsorg saboterer samværsretten, vil hensynet til best mulig kontakt med begge foreldre kunne medføre at omsorgen blir overført til den andre forelderen.

 

Trenger du advokat i forbindelse med en sak om barnefordeling?

Vi har advokater med omfattende erfaring med barnefordelingssaker.

Kontakt oss på telefon 21 37 80 00 (Hverdager mellom 08.30 0g 19.00, fredag til 16.40), eller send oss en melding ved å fylle ut skjemaet under: