Kan man ta hemmelig lydopptak av samtaler med eksen i forbindelse med en barnefordelingssak?

I barnefordelingssaker er det ofte høy temperatur. Det er mange følelser i sving, og det sies og gjøres mye som kan styrke eller svekke mor eller fars muligheter for å få foreldreansvar eller samvær. I en del tilfeller vil det kunne være fristene å foreta et lydopptak av den andre forelderen for å bruke dette som bevis i retten. Men er det lov med slike opptak? Og vil retten tillate at de føres som bevis?

I en lengre artikkel på JuridiskABC har vi redegjort grundig for reglene for hemmelig lydopptak.

I korthet kan det konkluderes at det ikke er straffbart å gjøre opptak av samtaler man deltar i selv. Det er likevel ikke gitt at man får lov av retten til å bruke samtalene som bevis.

Her skal vi se nærmere på en sak som var oppe for Høyesterett i 2004, som konkret gjaldt en barnefordelingssak.

Far ønsket å bruke som bevis samtaler han hadde hatt med mor, samt videoopptak som viste han selv i samvær med datteren.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten motsatte mor seg bevisførsel av tre lydbåndopptak av telefonsamtaler mellom far og barnet på den ene siden, og mor i den andre enden.

Høyesterett kom til at lydopptakene kunne legges frem. I denne saken hadde imidlertid far tidligere gitt en generell advarsel til mor om at han ville ta opp samtalene. Far hadde imidlertid ikke gitt noen konkret advarsel ift lydopptakene som mor forsøkte å få avskåret. Retten uttalte den gang at:

«I saker om foreldreansvar og omsorg for barn, hvor retten har ansvar for opplysning av saken, kan ulovlig eller utilbørlig ervervet bevis inneholde så vesentlige opplysninger om forhold som ikke kan belyses på annen måte, at beviset må tillates ført, jf. Rt-1997-795.»

Videre sa retten:

Kjæremålet gjelder spørsmålet om å tillate ført som bevis fars lydopptak av telefonsamtaler mellom far og datter og mor for å sannsynliggjøre at mor hindrer samvær mellom far og datter. Utvalget bemerker at lydopptak av telefonsamtaler som en person selv deltar i normalt ikke vil være utilbørlig når det er gjort kjent for vedkommende at slike opptak vil finne sted. Ved vurderingen av om lydopptakene av telefonsamtalene i dette tilfellet er skaffet til veie på utilbørlig måte, må legges til grunn at mor var gjort kjent med at opptak ville finne sted. Det kan da ikke kreves at far hver gang skal underrette mor om lydopptak. Utvalget er etter dette kommet til at lydopptakene ikke kan nektes ført som bevis. Dette innebærer at utskrift av lydopptakene ikke kan nektes framlagt.

Når det gjaldt videoopptakene som far hadde gjort for å vise samværet med datteren sa retten at «Utvalget finner det åpenbart at videoopptak av fars samvær med datteren ikke kan nektes ført som bevis etter ulovfestede regler om avskjæring av bevis som er framskaffet på utilbørlig måte.»

Som vi ser av dommen fra 2004 ble det vist til «ulovfestede regler». Disse reglene er i dag lovfestet i tvisteloven, men innholdet i reglene er det samme som tidligere.