Dom fra lagmannsretten – far fikk daglig omsorg for 3 år gammel gutt

Barnefordelingssaker

I en fersk dom (2014) fra Hålogaland lagmannsrett fikk far den daglige omsorgen for en gutt på 3 år. Begge foreldrene ble ansett å ha god omsorgkompetanse.

I en fersk dom (2014) fra Hålogaland lagmannsrett fikk far den daglige omsorgen for en gutt på 3 år. Begge foreldrene ble ansett

 

 

Dommen gjengis i sin helhet nedenfor. Saken er anonymisert.

 

A – mor

B – far

C – felles barn, gutt født i 2007

 

 

Saken gjelder tvist om hvor barn skal bo fast – daglig omsorg, og samvær.
A og B traff hverandre i 2007. Det utviklet seg til et kjæresteforhold, og de ble samboere i 2010. Den 0.0.2010 fikk de fellesbarnet C. Forholdet mellom dem ble etter hvert turbulent, og sommeren/høsten 2012 flyttet de fra hverandre. Boligen ble solgt etter en tid, og det kom til en opprivende konflikt om økonomisk oppgjør i etterkant. A bor nå i —veien 00 mens B bor i —veien 42, begge i X kommune.

Etter bruddet gjennomførte partene en ordning hvor C var en uke hos hver av foreldrene. De ble likevel ikke enige om delt bosted for barnet eller hvor han skulle ha fast bosted, og C var derfor, inntil dom var avsagt i tingretten, registrert i Folkeregisteret med bosted på partenes tidligere, felles adresse. Etter påtrykk fra registermyndighetene har B fremlagt tingrettens dom, og C er registrert med bosted i —veien 42 i X kommune.

 

Den 9. januar 2013 tok A ut søksmål mot B for Salten tingrett med påstand om barnet skulle ha fast bosted hos henne. B la ned påstand om at barnet skulle ha fast bosted hos ham. Begge parter nedla påstand om samvær fastsatt etter rettens skjønn, samt sakskostnader for tingretten.
Salten tingrett avsa den 12. juli 2013 dom med slik domsslutning:

1. C skal ha fast bosted hos B.
2. A skal ha slikt samvær med C:
– oddetallsuker, med bytte i barnehage/skole påfølgende mandag. Når bevegelige helligdager havner på mandager forskyves henting og levering.
– Annenhver høstferie, første gang i 2013. C hentes i barnehage/skole siste dag før ferien starter og bringes i barnehage/skole første dag etter ferie
– Annenhver vinterferie, første gang ute i 2014. C hentes i barnehage/skole siste dag før ferien starter og bringes i barnehage/skole første dag etter ferie.
– Jule- og nyttårsferie, første gang i 2014. C hentes i barnehage/skole siste dag før ferie og bringes tilbake første dag etter nyttår.
– Påskeferie, første gang i 2014. C hentes i barnehage/skole siste dag før ferie og bringes tilbake første dag etter ferien.
– 3 ukers sommerferie. Sommerferie avtales innen 15. april. B har førsteretten til å velge sommerferie til sommeren 2014, A til sommeren 2015.
– Annenhver 17. mai – 19. mai, første gang i 2015. C hentes i barnehage/skole siste barnehage/skoledag før 17. mai og leveres tilbake første dag etter 19. mai. B har C i 2014, A i 2015.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.

A har i rett tid påanket tingrettens avgjørelse, med samme påstand som for tingretten. B har i tilsvar påstått anken forkastet med sakskostnader. Ankeforhandling ble avholdt i X kommune den 10. januar 2014. Partene møtte og avga forklaringer. Det ble hørt to vitner, og ellers foretatt slik bevisføring som rettsboken viser.
A har i det vesentlige anført at tingrettens avgjørelse er feil, og at det er til barnets beste at hun har den daglige omsorgen ved at C bor fast hos henne. Hun erkjenner at B ikke er noen dårlig omsorgsperson, men anfører at hun selv er en mer nidkjær omsorgsgiver og at hun bedre evner å følge opp C på best mulig måte.
A har forgjeves forsøkt å få til samarbeide med B, men han har på sin side deltatt bare i begrenset grad. Det er flere forhold ved Bs omsorgsutøvelse som gir henne grunn til bekymring, og hun føler seg ikke sikker på at gutten blir best mulig varetatt hvis B skal ha omsorgen alene.
A har vært, og er fortsatt en sentral omsorgsperson for C. Hun var den som fra fødselen av var Cs hovedomsorgsperson, selv i den tiden B hadde pappa-permisjon. Hun har også involvert seg mye i Bs særkullsbarn D, som nå er åtte år, fem år eldre enn sin halvbror C. I forbindelse med Bs utøvelse av samvær med D har A fungert i en omsorgsrolle, og hun har bidratt mye til Ds læring og mestring på forskjellige områder.
Partene har ulike karaktertrekk. Mens B ofte er utålmodig og lite fokusert på barnas behov, har hun selv vært tålmodig, utholdende og fokusert på barna.
Det er Cs beste at A får den daglige omsorgen, og at han bor fast hos henne. Foreldrenes karaktertrekk og deres evner til å vareta barnets behov er et sentralt moment i gjeldende rettspraksis. De personlige egenskapene trekker i favør av A. Det vises særlig til at A gjennom flere år har vært avlastningshjem og fosterhjem for en jente under offentlig omsorg. Hun har fått svært gode skussmål for sin utførelse av disse oppgavene, slik dette ble forklart av vitnet E.
Det skal legges vekt på at C har en tilknytning til sin halvbror D, som B har omfattende samvær med. Likevel får dette ikke avgjørende betydning fordi tilknytningen ikke er så sterk, og fordi de begge bor i samme by slik at kontakten mellom dem ikke blir brutt selv om A får omsorgen.
C er ikke tjent med en delt omsorgsløsning, noe også partenes manglende samarbeid stenger for.
B skal ha samvær med C dersom A får omsorgsansvaret. Det må, ved fastsetting av samværsordningen, tas hensyn til at C begynner i skolen om ca. 2 ½ år. En samværsløsning omkring 50/50 vil nok være til Bs beste, men det tjener neppe C best. Han har behov for å få en stabilitet i sin omsorgsbase, og dette må tas med i vurderingen. Det overlates til rettens skjønn å fastsette samværet.
A frafaller kravet på erstatning av sakskostnader for lagmannsretten, og påstanden endres i samsvar med dette.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. C f. 0.0.10 skal ha fast bosted hos A.
2. B skal ha rett til samvær med C etter rettens skjønn.
3. Partene bærer hver sine sakskostnader for lagmannsretten.

B har i det vesentlige anført at tingrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.
Begge partene er gode omsorgspersoner. Det at den ene parten mener å være bedre egnet som omsorgsgiver for C, er kun et uttrykk for rent subjektive følelser. Saken her er ingen omsorgskonkurranse, og det er den samlede beste løsningen for C som er avgjørende.
Det må ved avveiningen legges vekt på tilknytningen mellom C og hans halvbror D. Han er en sentral person i Cs liv, en som han ser opp til og en som leker med ham og aktiviserer han. Begge guttene er opptatt av- og knyttet til hverandre. Selv om de begge bor i samme by, vil kontakten mellom dem bli betydelig redusert dersom C skal bo fast hos A. Det er ingen kontakt mellom guttenes mødre, slik at den eneste måten de får opprettholde kontakten seg i mellom, er når de to møtes hos B. Det må legges vekt på at det er en fordel for C å få vokse opp sammen med andre barn i familien.
A påstår at B utgjør et problem når det kommer til samarbeid dem i mellom. Det bestrides, og får stå som hennes subjektive oppfatning. Det er i alle fall ikke ført noen bevis for at B er så vanskelig å samarbeide med at det vil gå ut over C.
B er beredt til å ta ansvaret for C dersom han får bo fast hos ham. Han er også beredt og innstilt på å samarbeide med A til Cs beste. B er av den oppfatning at samarbeidet blir bedre mellom dem dersom A ikke er den som skal styre og gi premissene som Cs faste omsorgsperson.
B har et stort nettverk. Han har familie i X kommune, derunder sine egne foreldre – Cs besteforeldre på farssiden. Han har dessuten en vid omgangskrets med venner som selv har små barn. Samlet kan B gi C et godt oppvekstmiljø. Bs arbeidsforhold er fleksibelt, og han styrer mye av sin arbeidshverdag selv. Han reiser tidvis, men han har gjennom sitt nettverk tilstrekkelig med ressurser til å vareta Cs behov.
Samvær bes fastsatt etter rettens skjønn.
Det ble lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale Bs saksomkostninger.

Lagmannsretten skal bemerke:
Det er ikke påstått annet, og lagmannsretten legger til grunn at partene begge skal ha felles foreldreansvar for C.


Fast bosted – daglig omsorg

Av barneloven § 36 annet ledd første punktum følger at dersom foreldrene er uenige om barnets bosted, må retten avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. Hvis det foreligger særlige grunner, kan retten likevel avgjøre at barnet skal bo fast hos begge, jf. § 36 annet ledd siste punktum. C har i praksis hatt delt bosted fra han ble født den 0.0.2010 og frem til nå. Ingen av partene ønsker delt bosted, som også fremstår som upraktisk, idet foreldrene bor på hver sin side av X kommune, og i ulike skolekretser. Det foreligger ikke særlige grunner til, og vil ikke være til Cs beste, å beslutte delt bosted.
Avgjørelsen av hvor barnet skal bo fast, skal først og fremst rette seg etter hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det må foretas en konkret helhetsvurdering, hvor relevante momenter blant annet vil være barnets tilknytning til foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, bomiljø, nettverk, risiko ved eventuelt miljøskifte og hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt.
Lagmannsretten legger til grunn at både A og B er glad i C og det er ikke opplyst annet enn at C har god tilknytning til begge. Det er ikke fremkommet noe som tilsier at C har særlige behov, og lagmannsretten legger dette til grunn. Han oppfattes å være godt kjent med og knyttet til sin nære slekt på begge sider. Foreldrene synes til dels å ha ulike egenskaper og interesser, som samlet utgjør et godt grunnlag for Cs utvikling. Det finnes ikke å hefte noe ved verken A eller Bs omsorgsevner eller personlige egenskaper, og lagmannsretten finner trygt å kunne legge til grunn at de begge har omsorgskompetanse. Dette danner utgangspunkt for den videre drøftelse.
A har i særlig grad fokusert på forholdet mellom partene i tiden før C kom til verden i mai 2010, på Bs økonomiske forhold, herunder at hun hjalp ham med å få orden på en økonomi med mye kortsiktig gjeld. Hun har også fokusert mye på Bs personlighet og hans opptreden i ulike situasjoner. B har til en viss grad forsvart seg mot dette, men uten å bestride at han har hatt behov for økonomisk hjelp fra A eller at han nok i flere tilfeller har vært både utålmodig og irritert eller sint i situasjoner hvor det kom til i krangler mellom partene. Lagmannsretten ser ingen grunn til å gå nærmere inn på historien mellom partene. Det konstateres at de to ikke ønsket å fortsette sitt samliv, at de gikk fra hverandre, at de nå er etablert i hver sine boliger på hver sin kant av X kommune og at de er uenige om hvor C skal ha sitt faste bosted.
A er ansatt som ingeniør i stilling som seksjonsleder ved X i —. B er ansatt som områdeansvarlig for Nord-Norge i Y Norge AS, et firma som forhandler —. De har begge god inntekt, de eier hver sine boliger og det er ikke noe som tilsier at deres rammebetingelser på noen måte er forskjellige, eller uegnet for oppfyllelse av et omsorgsansvar for C.
Størst mulig samlet foreldrekontakt for barnet antas i hovedsak like godt ivaretatt uavhengig av hos hvem av foreldrene barnet skal bo hos fast. Siden C frem til nå har hatt delt bosted mellom sine foreldre, finner lagmannsretten at det ikke reises noen særlige spørsmål om skifte av bosted og endring i bomiljø. Det antas at C, slik ordningen med bosted har fungert frem til nå, og hensett til hans alder, vil føle seg like mye hjemme hos den ene som hos den andre.
Mulighetene for god kontakt med foreldrenes familier synes å være like gode på begge sider. Det er ikke noe som tyder på at fremtidig kontakt med den ene eller den annen side av familien vil lide eller blir begrenset avhengig av hos hvem C skal bo.
Slik lagmannsretten ser det stiller foreldrene så vidt likt hva gjelder det de kan tilby C, at avgjørelsesgrunnlaget blir tilnærmet marginalt. Lagmannsretten er etter en samlet og helhetlig vurdering kommet til at det vil være Cs beste å ha sitt faste bosted hos sin far, B. Dette bygges på følgende:
B har en sønn D fra et tidligere samboerforhold, og han er nå om lag åtte år gammel. B utøver omkring 50 % samvær med D, han bor like i nærheten av Ds mor, og sønnen synes å ha et nært og godt forhold til sin far. C er fem år yngre enn sin halvbror, og han har således vokst opp sammen med D. Også A har forklart og fremhevet at D var mye sammen med familien så lenge samboerskapet med B varte. D er Bs særkullsbarn, og søskenforholdet vil derfor ikke få avgjørende betydning i seg selv, jf. Backer, Barneloven kommentarutgave, 2. utg., Oslo 2008, side 343. På den annen side finner lagmannsretten at tilknytningen mellom C og D er et moment som har betydning i den samlede vurderingen, og at en løsning som reduserer kontakten dem i mellom vil være negativ for C. Lagmannsretten finner det bevist, og legger til grunn, at kontakten mellom C og D vil bli redusert til skade for C dersom A får den daglige omsorg.
Slik partene har forklart seg for lagmannsretten finnes det bevist at B har et bredere nettverk i hverdagen enn A. B har forklart at han har god kontakt med sine foreldre, og at disse ofte stiller opp for avlastning ved behov. Han har videre forklart at han har et godt nettverk av venner, og flere har barn selv. B driver med boksing, noe også hans sønn D gjør, og han har et nettverk også gjennom idrettsutøvelsen. Til dette kommer at B også har et godt bomiljø, med barn som leker utendørs, et miljø som D er en del av og som lagmannsretten ser vil være et positivt element for C etter som han vokser til. A har ikke forklart noe om sitt nettverk eller sitt bomiljø.
B har i detalj forklart seg om sine rutiner i hjemmet, hvordan han håndterer barnas behov og praktiske gjøremål i forhold til skole (D) og barnehage (C). A har ikke bidratt i så måte, men uten at lagmannsretten for så vidt ikke av den grunn kan trekke noen slutninger i retning av at hennes rutiner er mangelfulle. Poenget er at B har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han har etablerte rutiner og en oppfølgning av C – og for så vidt D når han har samvær – som er positiv.
Lagmannsretten har i den samlede vurderingen også sett hen til partenes forklaringer om, og holdning til samarbeid med hverandre, på den underliggende konflikt og uenigheten dem i mellom og hvilken løsning som best varetar hensynet til C. Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at A i stor utstrekning ikke synes å kunne slippe motsetningsforholdet som førte til bruddet i samlivet. Hennes forklaring for lagmannsretten preges i stor utstrekning av historien frem til bruddet, og den bærer preg av hennes misnøye med B. Videre har hun, for tiden etter bruddet, fokusert mye på feil ved Bs håndtering av samarbeid, at hun ikke stoler på han mv. Slik lagmannsretten vurderer det, kan det synes som om A i større grad enn B dyrker konflikten dem i mellom, og lagmannsretten er i tvil om hun vil klare å skjerme C fra dette i nødvendig grad dersom hun skulle få den daglige omsorgen. B på sin side synes å ha lagt uoverensstemmelsene bak seg, og han fokuserte i mye større grad på barnet og barnets behov og utfordringer i sin forklaring. Lagmannsretten vurderer det slik at fremtidig samarbeid om samvær og felles avgjørelser for C vil ha bedre forutsetninger for å lykkes dersom B får den daglige omsorgen.
Anken for så vidt gjelder tingrettens domsslutning punkt 1 blir etter dette å forkaste.

Samvær

Når det gjelder Cs samvær med sin mor, finner lagmannsretten som utgangspunkt at dette bør være så omfattende som mulig. På den annen side er det viktig for C i tiden som kommer, og særlig frem mot skolestart om ca. 2 ½ år, å få en trygg og god forankring i sin hovedomsorgsbase. Når han skal ha fast bosted hos sin far, B, må samværsordningen legge til rette for at han virkelig oppfatter det som sitt hjem, at det er der han skal ha den daglige oppfølgning og at rutinene skal skapes og håndteres der.
Tingretten har lagt opp til en samværsordning med 50/50. I en overgangsfase ser lagmannsretten at dette kan være en god løsning, men slik at samværet over tid frem til skolen starter for C gradvis bør innskrenkes slik at alle praktiske forhold omkring skolehverdagen kan håndteres best mulig. Lagmannsretten har full kompetanse til å gjøre endringer i samværsordningen ut over partenes påstander og anførsler, og fastsetter et noe endret og presisert samvær.
Ferie- og høytidssamvær bør allerede fra starten legges opp innenfor et mønster som kan videreføres også etter at C har startet i skolen. Dette for å skape en forutsigbarhet og kontinuitet både for C og for foreldrene. Dette har tingretten i det vesentlige foretatt, slik at fastsettelsen nedenfor kun inneholder mindre justeringer og presiseringer.
Tingretten har ved sin fastsettelse av samvær lagt opp til at all henting til samvær, og levering tilbake etter samvær, skal skje i barnehage eller på skolen når den starter for C. Lagmannsretten legger til grunn at det er en praktisk løsning for det som nedenfor er kalt hovedsamvær, men finner at ferie- og helgedagssamvær bør gjennomføres annerledes. I forbindelse med ferie- og helgedagssamvær vil det regulært være behov for en mer omfattende tilrettelegging av klær og utstyr for C. Dette bør ikke skje i barnehage eller skole. Lagmannsretten ser det slik at C for disse samværene bør hentes og bringes fra og til sitt hjem hos B.
Når A skal utøve samvær med henting/levering i barnehage/skole, skal B påse at C har med seg klær og utstyr som trengs i barnehage/skole før samværene.
Med utgangspunkt i dette fastsettes slikt samvær for A som fremgår av slutningen punkt 2.
Samværsordningen kan endres ved enighet mellom partene. Dersom samværsordningen endres, men partene deretter blir uenige om gjennomføringen, inntrer samværsordningen som her er fastsatt, og med turnus regnet fra domstidspunktet.

Sakskostnader

Anken har vært forgjeves, og sakskostnader skal fastsettes etter tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten har vurdert, men ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Saken har i det alt vesentlige stått for lagmannsretten i samme form som for tingretten, og resultatet er, med noen små justeringer i samværsordningen, i hovedsak som for tingretten. Justeringen i samværsordningen faller noe dårligere ut for A. Lagmannsretten finner at A bør erstatte Bs sakskostnader for lagmannsretten. B har levert kostnadsoppgave på til sammen 29 750 kroner, inklusive merverdiavgift og gjeldende for behandlingen i lagmannsretten. Kostnadene finnes rimelige og nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og oppgave legges til grunn.
A har i sin endrede påstand for lagmannsretten frafalt krav om erstatning for sakskostnader for tingretten. B har ikke særskilt påanket tingrettens sakskostnadsavgjørelse. Lagmannsretten er enig i tingrettens sakskostnadsavgjørelse, og viser til begrunnelsen som tiltres. Det gjøres ingen endring i tingrettens fastsettelse av sakskostnader.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken forkastes for så vidt gjelder tingrettens domsslutning punkt 1.
2. A skal ha slikt samvær med C:
2.1. Hovedsamvær:
2.1.1. A har samvær i oddetallsuker fra domsavsigelsen og frem til sommerferien 2014 er avviklet. C hentes av A i barnehage/skole mandag i samværsuken, og bringes til barnehage/skole påfølgende mandag etter endt samvær. Når bevegelige helligdager havner på mandager forskyves henting og levering til neste hverdag.
2.1.2. Fra og med første uken etter endt sommerferie i 2014 starter ny turnus for ordinært samvær. Første uken har A samvær med C fra torsdag etter endt barnehage/skole til påfølgende mandag. C hentes av A i barnehage/skole torsdag i samværsuken, og bringes til barnehage/skole påfølgende mandag etter endt samvær. Neste uke har A samvær fra onsdag etter endt barnehage/skole til fredag morgen når barnehage/skole starter. Denne samværsturnusen løper videre med annen hver uke.
2.1.3. Hovedsamvær som regulert under disse to punktene skal ikke endres eller forskyves som følge av ferie- og helgedagssamvær, ut over det som følger av punktene nedenfor om tilpasning.
2.2. Ferie- og helgedagssamvær:
2.2.1. Annenhver høstferie, første gang i 2015. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 av A siste dag før ferien starter, og bringes i hjem første dag etter ferien innen samme tidsrom.
2.2.2. Annenhver vinterferie, første gang i 2014, i henhold til vinterferien etter skoleruten. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 av A siste dag før ferien starter, og bringes i hjem første dag etter ferien innen samme tidsrom.
2.2.3. Jule- og nyttårsferie deles, slik at julesamværet varer fra juleferien starter etter skoleruten og til og med tredje juledag. Nyttårssamværet varer fra 28. desember og til og med 1. januar. A har julesamvær første gang i 2014, og deretter jule- og nyttårssamvær annet hvert år. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 av A siste dag før ferien starter, og bringes hjem etter endt samvær innen samme tidsrom.
2.2.4. Påskeferien regnes fra fredag før palmehelgen til og med andre påskedag. For det tilfelle at A har hatt ordinært helgesamvær i helgen før palmehelgen, skal samværet starte mandag etter palmesøndag. A har påskesamvær første gang i 2015. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 av A fredag før palmehelgen, eller mandag etter palmesøndag dersom det er aktuelt, og bringes hjem andre påskedag innen samme tidsrom.
2.2.5. Fire ukers sommerferie hvert år. Sommerferie avtales innen 15. april. B har førsteretten til å velge sommerferie til sommeren 2014, A velger sommeren 2015, og ferievalget må falle innenfor sommerferien etter skoleruten. Sommerferiesamvær påvirkes ikke av ordinært hovedsamvær. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 av A siste dag før ferien starter, og bringes i hjem første dag etter ferien innen samme tidsrom.
2.2.6. Annen hver 17. mai, første gang i 2015. C hentes hjemme mellom klokken 1700 og 1900 den 16. mai, og bringes til barnehage/skole den 18. mai. Hvis 17. mai faller på en torsdag eller en fredag før en helg hvor A har ordinært samvær, utvides samværet slik at det løper over til helgen og avsluttes som ordinært helgesamvær påfølgende søndag slik at C bringes hjem mellom klokken 1700 og 1900.
3. A tilpliktes å erstatte Bs sakskostnader for lagmannsretten med 29.750 – tjuenitusensyvhundreogfemti – kroner, som forfaller til betaling 2 – to – uker etter forkynning av dommen.