Far fikk foreldreansvar alene for 3 barn – mor samvær under tilsyn

Barnefordelingssaker

I en ny dom fra lagmannsretten ble det bestemt at far alene skulle ha foreldreansvaret for barna på henholdsvis snart 17, 14 og 10 år. Retten fant at det forelå særlige grunner, jf. Rt-2003-35. Mor fikk begrenset samvær under tilsyn.

Dommen bygger på en konkret vurdering av forholdene i denne spesielle saken. Samtidig er den noe spesiell ved at retten ga far aleneansvar for barna, og begrenset mors samvær i så stor grad.

 

Dommen er gjengitt under i anonymisert utgave:

Saken gjelder tvist om foreldreansvar og samvær etter barneloven.
A – heretter også kalt mor – og B – heretter også kalt far – traff hverandre i Kina i 1995. Etter først å ha bodd sammen i Stockholm fra 1996, flyttet de til Norge i 1998. Partene giftet seg i april 1997. De har tre fellesbarn: C, D og E, født i henholdsvis 1997, 2000 og 2004. Barneverntjenesten har vært inne i bildet i familien siden 2005. Barnevernet mottok høsten 2005 bekymringsmelding fra legevakten for vold utøvet av mor mot far. Barna skulle ha vært vitne til volden. Året etter mottok barneverntjenesten bekymringsmelding fra en psykiater som hadde uttrykt bekymring for hjemmeforholdene. Etter at det var satt inn hjelpetiltak fra barnevernet, ble saken avsluttet fra deres side i april 2009, idet foreldrene ikke ønsket flere hjelpetiltak. Barneverntjenesten fant da ikke grunnlag for tvangstiltak. Nye bekymringsmeldinger innkom barnevernet i tiden november 2009 til mars 2011, men disse ble henlagt.
I april 2011 ble C innlagt på barnemedisinsk avdeling på Ullevål sykehus på grunn av alvorlig anoreksi. Sykehuset kontaktet barneverntjenesten, idet sykehuset var bekymret for forholdene i hjemmet. Om sykehusets henvendelse heter det i barneverntjenestens brev 3. mai 2011 til politiet:

Sykehuset opplever at det er dårlig samspill i familien. Det er mye støy og krangling på avdelingen, rundt familien. Far har fortalt til sykehuset at han tidligere har blitt slått ned av mor. Videre at mor har utsatt både ham og barna for vold, f.eks. ved spark. Når foreldrene krangler flykter far ut av leiligheten, og opp til sin far som bor i etasjen over. Sykehuset er blitt kjent med at mor har avstraffet jenta fysisk dersom hun ikke vil spise. Sykehuset beskriver at mor har en dårlig forståelse av jentas sykdom, videre er det vanskelig å føre en samtale med mor. Mor sier at far er en dårlig far. Sykehuset opplever at far er mentalt til stede overfor jenta. Sykehuset vurderer at jenta er symptombærer for problemene i familien.

Politiet etterforsket saken som en anmeldelse mot A for mishandling i familieforhold. Det ble gitt melding 1. november 2012 fra Oslo politidistrikt om at forholdet var henlagt på grunn av tvil om mistenktes strafferettslige tilregnelighet på gjerningstidspunktet.

Omtrent samtidig med at barnevernet hadde anmeldt forholdet, flyttet far og barna en periode til Oslo krisesenter. Barnevernet ga far råd og veiledning. Herunder fikk han råd om å skjerme barna fra mor.
Partene fikk innvilget separasjonsbevilling av fylkesmannen 30. august 2011. Barna fikk tilbud om hjelp fra BUP Vest etter samlivsbruddet. For D og E gjaldt det sorgbearbeiding knyttet til samlivsbruddet og Cs sykdom. For C gjaldt det behandling for spiseforstyrrelsen. C var fra september 2011 til januar 2012 innlagt på RASP (Regional seksjon spiseforstyrrelser) tilknyttet Oslo universitetssykehus, og også far, D og E bodde en tid der sammen med C. Mor hadde på det tisdpunktet flyttet ut av det felles hjemmet og til en mindre leilighet i nabolaget.
Partene inngikk midlertidig avtale 8. desember 2011 om felles foreldreansvar for de tre barna og at barna skulle bo fast hos far. Det ble avtalt en nærmere bestemt samværsordning for mor. Samværene skulle være under tilsyn.
I oktober 2012 stoppet far morens samvær etter råd fra barneverntjenesten. Mor hadde i månedene videre likevel noe samvær med barna.

B fremmet 15. oktober 2012 begjæring til Oslo tingrett om midlertidig avgjørelse om samvær. Tingretten avsa kjennelse 15. februar 2013 med denne slutningen:
1. Inntil tingrettens avgjørelse i hovedsaken foreligger skal A ha samvær med C, D og E annenhver lørdag fra kl 13.00 til kl 16.00. Første samvær skal finne sted lørdag 23. februar, deretter annenhver lørdag.
2. Samværene skal skje under tilsyn.
3. Samvær med C utgår dersom det ikke er i samsvar med behandlingsopplegg fastsatt av personale ved «X» den akutelle dagen eller hun selv ikke ønsker samvær.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
B tok ut stevning for Oslo tingrett mot A 8. januar 2013, med påstand om at han skulle ha foreldreansvaret for de tre barna alene, og at mor prinsipalt skulle nektes samvær med barna.
Oslo tingrett avsa 7. juni 2013 dom med slik domsslutning:
1. B skal alene ha foreldreansvaret for C, f. 0.0.1997, D, f. 0.0.2000 og E, f. 0.0.2004.
2. A skal ha samvær med C, f. 0.0.97, D, f. 0.0.2000 og E, f. 0.0.2004 annenhver lørdag. Hvert samvær har en varighet på to timer.
3. A skal ha samvær med D, f. 0.0.2000 og E, f. 0.0.2004 annenhver uke de ukene de ikke har hatt samvær på lørdager. Samværene skal finne sted onsdag eller torsdag og har en varighet på to timer.
4. Samvær skal finne sted med tilsyn. Retten pålegger Den statlige regionale familievernenheten (Bufetat) å gjennomføre tilsyn. Utover føres tilsyn av uavhengig person. Kostnader utover det som dekkes av det offentlige deles med en halvpart på hver.
5. Samvær med C skal ikke finne sted dersom behandlingsinstitusjon ikke samtykker i samvær den aktuelle dagen.
6. Samvær med C og/eller D og/eller E skal ikke finne sted den aktuelle dagen dersom de selv ikke ønsker samvær.
7. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. B tok til gjenmæle.
Før ankeforhandlingen fremmet mor et nytt krav, idet hun ønsket å utvide saken til også å gjelde spørsmålet om hvor barna skal bo fast. Ved lagmannsrettens kjennelse 27. januar 2014 ble det ikke gitt tillatelse til slik utviding av saken.
Under ankeforberedelsen oppnevnte lagmannsretten psykolog Olof Götestam, som også var rettsoppnevnt sakkyndig for tingretten. Han fikk i oppdrag å ajourføre sitt tidligere oppdrag om samværsspørsmålet for tingretten, samt å samtale med de tre barna for å få deres mening om samvær.
Ankeforhandling er holdt 11. og 12. februar 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt seks vitner. Psykolog Götestam var tilstede under bevisførselen og forklarte seg. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Mor må ha del i foreldreansvaret. Det skal svært mye til for å frata en forelder dette ansvaret.
Konflikten mellom foreldrene er ikke tilstrekkelig grunn til at far skal ha foreldreansvaret alene. Konflikten må også ses i lys av de vanskelige familieforholdene som ikke bare er den ene parts skyld. Det har vært et turbulent forhold, hvor begge parter har hatt ansvar. Volden i forholdet har bare vært i situasjonsbestemte tilfeller. Fars påstander om vold har også endret seg under sakens gang. Det vises for øvrig til at siktelsen mot mor var begrenset til vold mot barna, og ikke mot far. Barna er ikke redd for mor.
Mors opplevelse er at hun ikke har fått noen støtte, mens far har fått hjelp og støtte. Barnevernet har tatt fars parti, mens ingen taler mors sak.
Den omstendighet at C er syk og framstår som noe sårbar er intet argument mot felles foreldreansvar. Mor har forstått at C har behov for hjelp, og ingen av foreldrene har motsatt seg hjelp. Det er heller ingen uenighet mellom foreldrene om barnas skolegang, helse mv.
Mor er ikke alvorlig eller langvarig syk. Hun er imidlertid i en vanskelig situasjon, idet det er tungt å tilpasse seg den nye livssituasjonen.
Fars anførsel om at mor utøver matpress overfor barna er sterkt overdrevet. Det er ikke unaturlig at mor i enkelte situasjoner tilbyr barna for eksempel yoghurt på skøytetrening.
Når det gjelder samværsspørsmålet, må hvert enkelt barns beste være avgjørende. Målet må være å gi barna en best mulig samlet foreldrekontakt. Dette tilsier at samværet for mor blir så omfattende som mulig. Det vises også til at barna overfor den sakkyndige har gitt uttrykk for at de savner mor, og vil ha større tilgang til henne.
Foreldrene bor ikke langt fra hverandre, og samvær hjemme hos mor er uproblematisk.
Det er ikke behov for tilsyn under samværene. Hvis det likevel skal være tilsyn, bør det begrenses til starten og avslutningen av samværene, og oppheves etter en tid.
A har nedlagt slik påstand:
1. A skal ha del i foreldreansvaret for C, f. 0.0.1997, D, f. 0.0.2000 og E, f. 0.0.2004.
2. A gis rett til samvær med C, f. 0.0.1997, D, f. 0.0.2000 og E, f. 0.0.2004 fastsatt etter rettens skjønn.
3. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:
Tingrettens dom er korrekt med hensyn til at far skal ha foreldreansvaret alene. Foreldrene kan ikke samarbeide, og problemene er ikke forbigående. Mors holdninger til far er fasttømrete, og hun mener at han ikke er kompetent omsorgsperson. Hun mener også at far har igangsatt et «plott» ved hjelp av barnevernet/politiet for å frata mor den primære rollen som omsorgsperson.
Felles foreldreansvar vil svekke fars omsorg for barna og derved virke skadegjørende på barna.
Mor mangler også de personlige egenskaper for å ta del i foreldreansvaret. Hun har ikke forståelse for barnas problemer og situasjon.
Cs sykdomsbilde har blant annet sammenheng med mors «matregime» og presset i familien. Far viser for øvrig til barnevernets vurdering om at mor ikke er veiledbar.
C er snart 17 år, men det endrer ikke behovet for at far skal ha foreldreansvaret alene for henne. C er fortsatt under medisinsk oppfølging, og det kan oppstå praktiske problemer med hensyn til mulig videre behandlingsbehov.
Det er enighet mellom partene om at mor skal ha samvær med barna. Omfanget av samværet må baseres på barnas – og ikke mors – behov.
Man kan ikke uten videre legge bokstavelig til grunn det barna har sagt til den sakkyndige, idet det er fare for at barna er preget av press og lojalitet til moren. Særlig E – som har uttrykt at hun vil være like mye hos begge foreldre – har følt ansvar for konflikten mellom foreldrene. Far ønsker å beskytte barna mot mors psykiske press mot dem.
Far er enig med den sakkyndige i at det ikke bør være lange samvær, men at kontakten bør være jevnlig. Rapporten som ble skrevet av tilsynspersonen etter siste samvær 4. februar 2014, viser at det ikke er grunn for særlig optimisme med hensyn til å fylle samværene med et godt innhold. Samværene bør være av kort varighet. Det antydes samvær ca. én time hver uke med C og to-tre timer annenhver uke med E og D.
Samvær med C bør skje på «X» der C bor. Med de to yngste kan samværene skje i mors leilighet.
Det er viktig at samværene med D og E skjer under tilsyn, slik den sakkyndige også har gitt uttrykk for. Også barnevernet mener det bør være en kontroll med mor. Det er ikke behov for at tilsynspersonen er til stede under hele samværet, men det er viktig at han/hun er der ved avslutningen av samværet.
Retten bør også bestemme at mor ikke tar telefonkontakt med barna, da slik kontakt har vært et problem. Det bør være opp til barna å ta slik kontakt med mor når de selv ønsker.
B har lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale sakens kostnader for tingretten og lagmannsretten.


Lagmannsretten bemerker:
Avgjørelser om foreldreansvar og samvær – som denne saken gjelder – skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48 annet ledd. Det følger av bestemmelsens annet ledd at det skal tas hensyn til at barnet ikke blir behandlet slik at den fysiske og psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.
Barn som er over sju år, har etter barneloven § 31 rett til å bli tatt med på avgjørelser om personlige forhold for barnet. Barnets mening skal tillegges vekt alt etter som hvor gammelt og modent barnet er.

Foreldreansvaret

Om innholdet av foreldreansvaret, vises til barneloven § 30. Den av foreldrene som har foreldreansvaret, har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold innenfor de grenser som følger av § 31, § 32, § 33. Under foreldreansvaret hører for øvrig blant annet vergemål, avgjørelser om medisinsk behandling og samtykke til medisinsk inngrep, valg av type skole og en del andre avgjørelser, jf. nærmere avsnitt 30 i Rt-2003-35.
Etter barneloven § 34 er utgangspunktet at foreldrene har foreldreansvaret sammen når de er eller har vært gift. Ved separasjon eller skilsmisse kan de avtale felles foreldreansvar eller at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Hvis de er uenige, kan hver av dem reise sak for domstolene.
Regelen ved samlivsbrudd er at foreldreansvaret skal være felles med mindre særlige grunner tilsier at den ene av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene. Det vises til Rt-2003-35 (avsnitt 33). Det er ikke tilstrekkelig at en av foreldrene motsetter seg at det skal være felles foreldreansvar. Avgjørelsen må treffes etter en konkret vurdering hvor det enkelte barns interesser og behov står i sentrum.
Lagmannsretten er enig med tingretten i at det foreligger særlige grunner som tilsier at B alene bør ha foreldreansvaret for både C, D og E. Lagmannsretten kan i hovedsak slutte seg til tingrettens begrunnelse og viser til denne.
Konflikten mellom foreldrene er dyp, og synes ikke å være av forbigående art. Foreldrene bosatte seg som nevnt i Norge i 1998, og etter få år her oppsto det problemer i samlivet. Årsakene til det er trolig sammensatte, men både den omstendighet at far mistet jobben i 2001 og at ektefellene i 2003 mistet et barn ved dødfødsel har vært medvirkende til problemene i samlivet. Det vises for øvrig til at mor kom fra en annen kultur og opplevde at hun var isolert og med manglende nettverk. Hun følte fortvilelse over relasjonen til ektefellen og oppfattet seg ikke som likeverdig i forholdet. Hun har følt seg presset og misforstått og har blitt frustrert. Det er nærliggende å tro at fars væremåte har bidratt til hennes frustrasjon.
Det oppsto under samlivet både sterke verbale aggressive utbrudd mellom partene, og også fysiske voldsepisoder. Det er herunder dokumentert at B oppsøkte lege i 2005 og 2007 for behandling etter vold som skal ha vært utøvet av mor. I journalnotatet 4. september 2005 fra Skadeseksjonen på legevakten ved førstnevnte episode, er det for øvrig nevnt at «kona slår pas og til tider barne når hun blir sint/lei seg.» Det vises videre til sitatet fra barneverntjenestens brev 3. mai 2011 til politiet, gjengitt tidligere i dommen.
Mor har ikke tillit til fars omsorgsutøvelse og mener at han har samarbeidet med barnevernet for å unndra mor retten til å beholde omsorg for barna. Etter mors syn er ikke far en kompetent omsorgsperson. Konflikten har umuliggjort et samarbeid mellom foreldrene om omsorgsutøvelsen, og det er heller ikke grunnlag for et konstruktivt samarbeid om barna ellers. Det bemerkes også at mor har liten refleksjon rundt sin egen rolle i konflikten.
Mor har også begrenset forståelse for barnas situasjon og hvordan hennes opptreden virker på barna. Herunder vises til at mor ikke synes å ha forståelse for at C trenger ro. C har som tidligere nevnt vært under behandling for spiseforstyrrelser, og hun er fra oktober 2012 frivillig plassert på «X», som drives av Aleris. Daglig leder ved institusjonen forklarte som vitne at C nå har det ganske bra. C synes likevel at pågangen fra mor, med mange telefonoppringninger og sms’er, er slitsom. I en periode blokkerte C denne tilgangen, og hun virket da roligere.
Det vises også til at mor er veldig opptatt av at alle barna skal få nok mat, og hun har ved sin opptreden i enkelte tilfeller kommet med mat til barna som har vært opplevd som vanskelig for barna, og da særlig for E. E har for øvrig frykt for at foreldrene skal møte hverandre, idet det lett fører til åpne konflikter mellom dem. Det er herunder vist til en episode på skøytetreningen før jul i fjor, der mor møtte uanmeldt opp.
Mors opptreden har bekymret barnevernet, som har anbefalt far at barna må skjermes for kontakt med mor. Saksbehandleren fra barnevernet har likevel forklart at barna etter barnevernets syn bør møte moren, men at det er behov for faste avtaler og trygge rammer.
Mistilliten som mor har mot far og mors opptreden overfor barna, har også betydning for fars omsorg for barna. Etter lagmannsrettens syn vil et felles foreldreansvar være med på å svekke kvaliteten på farens omsorg for barna. Felles foreldreansvar vil bety at far lett blir utrygg, idet han da vet det vil kunne oppstå situasjoner som kan medføre nye åpne konfrontasjoner mellom foreldrene.
C er snart 17 år gammel. Generelt vil det være lettere å opprettholde felles foreldreansvar når det gjelder så vidt gamle barn enn der barnet er yngre. Det vises herunder til at barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse øker med alderen. Etter omstendighetene finner likevel lagmannsretten at det foreligger særlige grunner som tilsier at far bør ha foreldreansvaret alene også for C. Det vises blant annet til Cs særlige helsesituasjon. Hun er frivillig innlagt ved «X», og det kan oppstå videre behandlingsbehov. Foreldrenes manglende samarbeidsevne kan i et slikt tilfelle skape problemer.
Alle tre barna har hatt samtale med den rettsoppnevnte sakkyndige, både under tingrettens behandling og under ankeforberedelsen. Fokus har først og fremst vært samværsspørsmålet. Intet av det som har framkommet i disse samtalene eller i rapportene fra den sakkyndige gir grunnlag for å anta at det vil være til barnas beste med felles foreldreansvar.
Konklusjonen blir etter dette at anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1, blir forkastet.

Samværsspørsmålet

Barneloven § 42 første ledd, jf. § 43 første ledd, bestemmer at barnet som hovedregel har rett til samvær med begge foreldre, selv om de lever hver for seg. Avgjørelsen av samværsspørsmålet skal – som tidligere bemerket – først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Det skal blant annet legges vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, hvor gammelt barnet er, i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers, jf. barneloven § 43 annet ledd. Hvert barn må her vurderes individuelt.
Det kan settes vilkår for samvær, herunder at samvær skal skje under tilsyn, jf. barneloven § 43 tredje ledd.
Foreldrene er enige om at mor skal ha samvær. Tvisten gjelder omfanget og om det skal settes vilkår.
Barnas syn er kommet til uttrykk i samtaler med den rettsoppnevnte sakkyndige. Dette er nærmere redegjort for i rapporten fra psykolog Götestam og gjennom forklaringen psykologen avga under ankeforhandlingen.
Ingen av barna er nå redde for moren når de treffer henne eller når de snakker med henne. De ønsker kontakt med mor, men alle tre ytret også ønske om å bo sammen med far, dersom de må velge.
C har forklart at hun fortsatt ønsker å bo på institusjonen «X», og at hun vil at mor skal komme til henne der hun bor, men at dette må tilpasses Cs program og når hun ønsker kontakt med moren.
D har fortalt den sakkyndige at han har lyst til å møte mor på et lignende sted som Myrsnipa – der samværene den siste tiden har vært – én gang i uka. Han sa videre at han vil ha det slik at han ikke trenger å gå dersom han «ikke gidder». Han har kontakt med mor på sms og telefon og uttrykte at han synes det er hyggelig å snakke med henne. Den sakkyndige oppfattet for øvrig D slik at han er sliten av saken og snakket om den.
E sa til den sakkyndige at hun helst vil være hos foreldrene én uke hver, annenhver uke. Hvis det ikke går, vil hun treffe mor to eller tre timer annenhver uke. E ønsker å besøke mor hjemme hos moren, og hun liker best å treffe henne i stedet for å snakke på telefon. E er for øvrig redd for hvordan det går med far hvis far og mor treffes. Den sakkyndige oppfattet spesielt E som å være presset og i lojalitetskonflikt i relasjon til foreldrene.
Lagmannsretten viser videre til at den sakkyndige oppfattet mors pågang overfor barna, med kontakt med dem ut over de planlagte samværene, kan påvirke barna negativt. Barna ønsker at de bør kunne kontakte mor når de ønsker samvær, og ikke omvendt.
Etter psykolog Götestams vurdering er det viktig med jevnlig kontakt mellom mor og barna, men at det bør være avgrenset i tid. Først og fremst er barnas behov at de har kjennskap til og viten om hvordan det går med mor.
Lagmannsretten finner etter en helhetsvurdering at samværet med C bør skje på «X», og at samværene bør være to timer annenhver uke. Retten gir dom på at samværene skal være onsdag, men forutsetter at det blir enighet om en annen ukedag dersom det passer C og hennes program bedre. Daglig leder på institusjonen forklarte som vitne under ankeforhandlingen at samvær av begrenset varighet med mor på Cs rom ikke er praktisk vanskelig å få til.
Etter lagmannsrettens syn bør samværene med D og E skje på mors bosted. Hun bor i kort gangavstand fra far, og det er ikke praktiske problemer med å gjennomføre det. D og E bør ha samvær med mor sammen, og samværene bør være to timer ukentlig. Lagmannsretten gir dom på at samværene skal være på torsdager. Det forutsettes at dagen kan flyttes hvis torsdager er vanskelig på grunn av barnas skolegang og aktiviteter ellers.
Etter det opplyste er C på besøk hos far hver lørdag, og hun treffer da sine to søsken. Samværene med mor kommer således ikke i kollisjon med dette.
Etter psykolog Götestams vurdering bør mors samvær med D og E skje under en viss kontroll, selv om det per i dag ikke er noe ved mor som gir grunnlag for at hun utgjør en fare fysisk overfor barna. Også barneverntjenesten har understreket behovet for trygge rammer i forbindelse med samvær. Lagmannsretten er enig i det. Det er ikke behov for at tilsynspersonen er til stede under hele samværet, men ved oppstart og når den fastsatte tiden for samværet er over. En slik tilsynsordning er med på å sikre at det blir en forutsigbar avslutning av samværene, og det er også positivt for barna at de kan være trygge på at en utenforstående har en viss kontroll.
Ved tingrettens dom ble det etablert en tilsynsordning i henhold til forskriftene av 7. desember 2006 om oppnevning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjøring for dette. Det vises for øvrig til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets rundskriv Q-04/2011. Det er nå vedtatt nye regler, men disse gjelder bare for saker som er kommet inn for retten etter 31. desember 2013. For nærværende sak er det reglene fra 2006 som gjelder. Det innebærer at det nå ikke er mulig å pålegge Bufetat å gjennomføre tilsyn i saken, idet maksimalt timeantall etter forskriften er nærmest brukt opp.
Lagmannsretten bemerker at vitnet Olaug Rønningsdalen, som er seksjonsleder ved Oslo Krisesenter, opplyste at krisesenteret kan bistå med frivillige som tilsynspersoner i saken. De er tilknyttet krisesenteret som frivillige, og ikke ansatte. Ved bekymring for barna vil disse tilsynspersonene ha rapporteringsplikt til barneverntjenesten. Lagmannsretten legger til grunn at tilsynsordningen kan gjennomføres på denne måten gjennom krisesenteret. Ingen av partene hadde innvending mot det.
Under samværene med C er det ikke behov for noen tilsynsordning. Det vises både til Cs alder og at samværene skal skje på «X», hvor ansatte er til stede og kan tilkalles hvis problemer oppstår.
Barna er som nevnt nå ca. 10, 14 og 17 år gamle, og i praksis vil det være umulig å gjennomføre samvær hvis barna setter seg i mot det. Spesielt gjelder dette de to eldste. Det er viktig at mor forsøker å se barnas ønsker og behov og fyller samværene med innhold som barna har interesse av. Hun bør være lydhør overfor barnas ønsker, og hun kan ikke tvinge gjennom samvær i eventuelle tilfeller der barna setter seg klart imot. Det er viktig at mor forsøker å se saken ut fra det enkelte barns perspektiv.
Som det framgår tidligere av dommen, har det tidsvis vært et problem for barna at mor utenom de fastsatte samværene har tatt til dels hyppig kontakt med barna gjennom telefonsamtaler, sms, frammøte på trening mv. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å regulere dette i dommen. Når de fastsatte samværene nå blir hyppigere, legges det til grunn at mor i mindre grad vil søke kontakt utenom de fastsatte tider. Det forutsettes for øvrig at mor retter seg etter barnas signaler om at de ikke ønsker slik kontakt fra mor.

Sakskostnader

B har i det alt vesentlige vunnet saken, og hovedregelen er at den part som har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, har krav på full erstatninger for sine sakskostnader fra motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Motparten kan likevel helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner taler for det, jf. bestemmelsens tredje ledd. Det skal blant annet legges vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget, jf. tredje ledd bokstav a, og om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak, jf. tredje ledd bokstav c. Lagmannsretten viser for øvrig til Schei m. fl.: Tvisteloven Kommentarutgave (2. utgave) bind I side 712, om at domstolene i tvister etter barneloven med god grunn har vært tilbakeholdne med å idømme den tapende part kostnadsansvar. Det er vist til at retten fastsetter med barnets beste som rettesnor framtidige ordninger i spørsmål av stor personlig betydning for partene, og som de har et felles ansvar for å løse ved samlivsbrudd.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten at hver av partene bør bære sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. Saken er av stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og omstendighetene samlet sett tilsier at tungtveiende grunner taler for å frita henne for ansvar. Dette innebærer således at anken mot tingrettens dom, domsslutningen punkt 7, forkastes, og at saksomkostninger heller ikke tilkjennes i ankeomgangen.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Anken over tingrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 7, forkastes.
2. A skal ha samvær med C, født 0.0.1997, to timer annenhver onsdag, på «X».
3. A skal ha samvær med D, født 0.0.2000, og med E, født 0.0.2004, to timer hver torsdag. Samværene finner sted hjemme hos A og med begge barna samtidig. Det skal være tilsyn ved disse samværene.
4. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.