Ny dom: Mor fikk foreldreansvar alene, og far ble nektet samvær

Barnefordelingssaker

Ny dom om foreldreansvar og samvær for jente på tre år. Foreldrene flyttet fra hverandre da barnet var et halvt år. Barnet har ingen tilknytning til faren. Far var domfelt for sine handlinger mot mor. Ut fra konfliktsituasjonen og mors angst for far, kom retten til at mor skal ha foreldreansvaret alene og at det ikke fastsettes samvær med far idag.

Dommen er avsagt 19. mars 2014, og har saksnummer LH-2012-156454.

Dommen angis i anonymisert form under

 

Saken gjelder spørsmål om foreldreansvar og samværsrett med et barn på snart tre år.
B og A, begge født i 1987, traff hverandre våren 2009. De flyttet sammen om høsten samme år, og fikk datteren C den 17. april 2011. Familien bodde i en leilighet i Tromsø. I oktober 2011 kom det til et endelig samlivsbrudd, da B flyttet med barnet hjem til sine foreldre i X utenfor byen. Partene hadde over lengre tid hatt et svært konfliktfylt og turbulent forhold.
Etter dette gjennomførte de tre meklingsmøter ved familievernkontoret i Tromsø, fra september til november 2011. A hadde noe samvær med datteren i denne perioden, men partene kom ikke til enighet om en samværsordning.

På grunnlag av en bekymringsmelding fra far, opprettet barneverntjenesten i Tromsø den 2. mars 2012 en undersøkelsessak vedrørende Cs omsorgssituasjon hos mor. Saken ble henlagt 3. desember 2012.
Om den videre saksgang for tingretten gjengis følgende fra tingrettens dom:

Den 9. desember 2012 innga advokat Ida Lejon stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse til Nord-Troms tingrett på vegne av B, med påstand om samvær etter rettens skjønn. Retten oppnevnte psykologspesialist Lisbeth Hauglann som sakkyndig i medhold av barneloven § 61 nr. 1, og holdt saksforberedende møte med mekling 21. februar 2012. Det ble ikke oppnådd enighet.
Retten besluttet å beramme hovedforhandling, som ble fastsatt til 19. juni 2012. Retten besluttet videre at psykolog Lisbeth Hauglann skulle videreoppnevnes som sakkyndig frem mot hovedforhandlingen med mandat å innhente opplysninger om partenes omsorgsevne og barnets situasjon.

Den 1. mars 2012 innga advokat Lejon prosesskrift med nytt krav om at B skal ha alene foreldreansvar for C, og den 5. mars fremsatte hun ny begjæring om midlertidig avgjørelse, hvor det prinsipalt ble anført at det ikke skulle være samvær mellom far og C frem til saken er avgjort i tingretten.
A imøtegikk i prosesskrift av 9. mars 2012 kravet om samværsstans. Han krevet samtidig at psykolog Hauglann skulle fratre som sakkyndig. I prosesskrift av 15. mars 2012 begjærte han midlertidig avgjørelse, og la ned påstand i hovedsaken om at C skulle ha fast bosted hos ham.

Nytt saksforberedende møte ble holdt 28. mars med partene, den sakkyndige og advokat Helen Jensen til stede. Retten avsa den 11. april kjennelse om midlertidig avgjørelse med slik slutning:

1. Begjæringen om at C født 0.0.2011 skal bo fast hos A inntil saken er avgjort (av) tingretten tas ikke til følge.
2. A skal inntil saken er avgjort i tingretten ikke ha samvær med C født 0.0.2011 .
3. Begjæringen om at A skal forbys å oppsøke bostedet der C oppholder seg tas ikke til følge.
4. Sakskostnader tilkjennes ikke.

A har anket kjennelsen til Hålogaland lagmannsrett. Anken er oversendt lagmannsretten til behandling.
I brev av 10. mai ble den sakkyndige gitt følgende mandat:
… å foreta en utredning av spørsmålet om fast bosted og samvær, herunder om samvær bør fastsettes og eventuelt hvor omfattende samværsordningen bør være.

Retten avsa den 16. mai kjennelse om at Lisbeth Hauglann ikke anses inhabil til å utføre oppdraget som sakkyndig.

Den sakkyndige avga skriftlig utredning den 13. juni 2012.

As anke over tingrettens midlertidige avgjørelse om fast bosted og samvær av 11. april 2012, ble forkastet ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 21. mai 2012.
Den 17. mai 2012 ble A ilagt besøks- og kontaktforbud overfor B med en varighet inntil 17. november 2012. Besøksforbudet ble forlenget til i mai 2013.

Nord-Troms tingrett avsa 5. juli 2012 dom med slik domsslutning:

1. C født 0.0.2011 skal bo fast hos B.
2. A skal ikke ha samvær med C født 0.0.2011 .
3. B skal ha foreldreansvar for C født 0.0.2011 alene.
4. A betaler innen to uker fra dommen er forkynt kr 131 537, – – etthundreogtrettientusen femhundreogtrettisyv – i saksomkostninger til det offentlige og/eller B, med tillegg av rente i henhold til forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer.

A har anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Ankesaken innkom lagmannsretten i oktober 2012. Det ble avholdt saksforberedende møte den 17. april 2013, hvor rettsoppnevnt sakkyndig psykolog, Lisbeth Hauglann, var til stede. Partene avtalte i den forbindelse stansing av saken i seks måneder for å forsøke kontaktetablering og gjennomføring av samvær mellom A og datteren. Psykolog Hauglann var til stede under samværene. Det ble gjennomført i alt fem samvær, og det siste samværet fant sted 24. oktober 2013. Saken ble igangsatt igjen i november 2013.

Ved Nord-Troms tingretts dom av 8. mai 2013 ble A dømt for overtredelse av straffeloven § 390a (skremmende og plagsom opptreden) og straffeloven § 342 første ledd bokstav c (brudd på besøksforbud), begge forhold hvor B var fornærmet, til betinget fengsel i 45 dager, samt en bot på 5.000 kroner. Straffen ble opprettholdt ved Hålogaland lagmannsretts dom av 12. november 2013.

Ved lagmannsrettens kjennelse av 24. desember 2013 ble en begjæring fra A om midlertidig avgjørelse om samvær ikke tatt til følge.

Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 26. – 28. februar 2014. Partene møtte og avga forklaring, og det ble avhørt åtte vitner. Den sakkyndige fulgte forhandlingene og har redegjort for sin rapport.

A har i hovedtrekk anført:
Avgjørende for de spørsmål som skal behandles, er hva som er til det beste for C, jf. barneloven 48. Etter § 35 andre ledd skal foreldre som har bodd sammen ha felles foreldreansvar, med mindre det foreligger særlige grunner for at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, jf. Rt-2011-1572. Foreldrene har i dette tilfellet bodd sammen, selv om bruddet kom kort tid etter Cs fødsel.

Etter barneloven § 42 og § 43 har barnet rett til samvær med begge foreldre, og den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med har rett til samvær med barnet. Det er en formodning for at det er til barnets beste å ha samvær med en forelder barnet ikke bor sammen med, og det skal tungtveiende grunner til for å nekte en av foreldrene samværsrett, jf. Rt-2007-967. Bare dersom samvær ikke er til beste for barnet, skal det ikke fastsettes samvær, jf. § 43 første ledd, siste punktum. Dette endrer ikke det grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge foreldre selv om de lever hver for seg, se Rt-2013-1329. Det er et overordnet krav at samvær skal være til beste for barnet, jf. barneloven § 48, og det klare utgangspunkt er at det anses som et gode i seg selv å ha kontakt og kjennskap til sin biologiske far – særlig når barnet blir større – men det gjelder også i dag.
Det er ikke noe vilkår i seg selv at et samvær skal være utviklingsfremmende, men samvær som er til skade, eller er negativt for barnet, er ikke til barnets beste. Dersom det er risiko for skade på barnet, så er man over i barneloven § 43 første ledd, siste punktum.

Alle samlivsbrudd har to sider. Her har man en ensidig beskrivelse fra mors side om forholdene under samlivet, og hennes opplevelse forsterkes ved å gjenfortelle i ettertid slik at gjengivelsen, f.eks. fra barneverntjenesten, har blitt uriktig. Det er på det rene at far må bære hovedansvaret for at partene er kommet i den situasjon de er i idag. Hans opptreden må imidlertid ses i lys av hans livssituasjon, hvor han ikke klarte å håndtere følelsene sine etter bruddet. Selv om det var en uakseptabel oppførsel, som han også er domfelt for, må det likevel tas i betraktning at man ikke står overfor de groveste tilfellene og at forholdene ligger langt tilbake i tid. Dette gjelder også anmeldelsen til barneverntjenesten.

Også i relasjon til foreldreansvaret dreier det seg om forhold som ligger langt tilbake i tid, og må ses i lys av at han faktisk ikke fikk opplysninger om C i denne tiden. At han den gang mente at han hadde rett til å få disse opplysningene, kan ikke legges vekt på i dag. Dersom han får del i foreldreansvaret og får informasjon fra andre instanser enn mor, vil det dempe trykket mot henne. De forskjellige episodene som har hendt er ikke ukjente hendelser ved et konfliktfylt brudd, og det er dagens situasjon som skal vurdres, se Rt-2013-1329.

Det må legges til grunn at det har vært en merkbar positiv endring og utvikling hos far, jf. bl.a. vitneforklaringen fra hans fastlege. Han har ikke gjort noe forsøk på kontakt etter 2012, og har ellers ikke plaget mor eller andre i familien. Far har nå innsett sin posisjon i saken og forsøker heller å bruke de rettslige verktøy han har. Blant annet har han kommet med gjentatte innspill om dialog. Det vises også til Lars Rostadmos vitneforklaring om at far har lyttet til hans råd, og at han i dag evner å se det hele fra mors perspektiv. Uansett hvordan man oppfatter fars forklaring i retten, må det legges til grunn at det har skjedd en endring. Han ser nå at han gradvis må bygge kontakt med C. Det er ikke grunnlag for å nekte samvær på bakgrunn av svak samværskompetanse.

Det er ikke samsvar mellom mors reaksjon og de faktiske forhold. Hun frykter ting det verken er reelt eller rasjonelt grunnlag for. Derfor er det også viktig at mor og hennes nettverk kan få erfare at samværene vil gå bra. Det er ikke det samme som å ta en risiko med C, men man må forsøke å snu en fastlåst situasjon. Konfliktnivået må ned. Samværsnekt vil være et tilbakeskritt, og far og C mister tid sammen.
Far aksepterer at samværene må skje ved tilsyn, jf. barneloven § 43 tredje ledd, og at det er nødvendig med en trygghetsperson for C. Det er mulig med en løsning i regi av familievernkontoret slik Lars Rostadmo beskrev, og man må ta den tid som trengs for å trygge C og mor. Fordelingen av 16 timer samvær med tilsyn, slik forskriften fra 2006 gir hjemmel for, kan skje slik Rostadmo skisserte. Far ønsker også en videre opptrapping av samværene over tid, da dette vil være til Cs beste. Det er behov for en spesifikk ordning uten rom for forhandlinger som gir grunnlag for konflikt.

A har lagt ned slik påstand:

1. A og B har felles foreldreansvar for C.
2. Samvær mellom A og C fastsettes etter lagmannsrettens skjønn.
3. A og/eller det offentlige tilkjennes saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Mor har i hovedtrekk anført:
Lagmannsretten må nøye vurdere om det vil være til Cs beste å etablere samvær med far nå. Dersom samvær ikke vil være til barnets beste så skal det ikke fastsettes samvær.
Forutsetningene for samvær er ikke til stede på dette tidspunkt. Det er store utfordringer forbundet med å fastsette et samvær som ivaretar C tilstrekkelig. Hun har ikke noen tilknytning til sin far i dag, og må ha en nær omsorgsperson med under samvær. Det vil være helt nødvendig med en trygghetsperson i tillegg til tilsyn. Det vises også til at fars samværskompetanse er begrenset. De voksne må ta ansvar for dette, og det finnes ikke personer blant Cs nærmeste krets som kan påta seg denne oppgaven. Etablering av en samværsordning nå, vil innebære en risiko for mors omsorgsevne. Hennes tilstedeværelse vil øke risikoen for uheldige episoder, og innebære at hun ikke vil kunne klare å etablerte trygghet for barnet. Samvær uten en trygghetsperson er uforenlig med barnets beste.

Selv om det har en egenverdi for barnet å kjenne sitt opphav, må dette hensynet vike for behovet for trygghet og stabilitet for C. Den ordning Rostadmo skisserte vil ikke være tilstrekkelig til å etablere trygghet idag. Det må være en person som er kjent for C, og man kan ikke legge dette ansvaret på familievernkontoret. Det er tvilsomt om retten kan pålegge en slik tilsynsordning med hjemmel i forskriften fra 2006. Uansett er det for mange usikkerhetsmomenter.

Det knytter seg stor usikkerhet til fars omsorgskompetanse. Han er uforutsigbar og mangler evne til å skape stabilitet. Det er i alle tilfelle utelukket at far kan ha samvær alene i overskuelig fremtid, noe som understøttes av hans opptreden overfor mor under samlivet, og beskrivelsen fra barneverntjenesten og andre instanser. Dette viser hans manglende evne til å prioritere andres behov, manglende omsorgsevne og evne til å skjerme barnet. Fars opptreden over lang tid har skapt utrygghet og engstelse for mor. Selv om han fra ulike hold har blitt forklart hvordan hans opptreden har virket inn på mors situasjon, har han ikke evnet å rette seg etter det. Det er også urovekkende at han etter tingrettens dom har brutt besøksforbudet og fortsatt ikke tar til seg råd fra barneverntjenesten.

Far mener fortsatt at han har handlet som han har gjort av hensyn til C, og ser heller ikke nå at han kunne ha handlet annerledes. Han har hatt mange muligheter til å ta til seg råd og endre kurs, uten at det har skjedd. Den negative utviklingen som har resultert i samværsnekt, skyldes hans egen opptreden, hans rigide holdning og at han kun ser sin egen situasjon. Han mangler grunnleggende innsyn i og forståelse for barnets behov, og han er først og fremst opptatt av egne behov og rettigheter på bekostning av hva som vil være best for barnet. Han ser ikke sin egen rolle i den situasjon han har skapt. Dette er bekymringsfulle trekk ved far som må tas i betraktning ved vurderingen av samværsspørsmålet. Når han føler seg urettferdig behandlet er han villig til å flytte grenser langt for å få det som han vil.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved fars reelle samværsvilje. Han vil diktere tidspunktene for samværene etter egne behov. Hans kamp for «sine rettigheter» innebærer at alle andre må innrette seg etter ham for å få avviklet samvær. Det er helt urealistisk at partene vil kunne samarbeide om en samværsordning. Cs omsorgssituasjon er god og må sikres. Det må ikke fastsettes en samværsordning nå som traumatiserer mor og rammer hennes omsorgsevne overfor C.

Uansett må samvær skje med offentlig tilsynsperson og uten mors medvirkning.
Også spørsmålet om felles foreldreansvar må avgjøres ut fra det som er barnets beste, basert på en konkret vurdering. Far har vist at han mangler dømmekraft og er uskikket til å delta i foreldreansvaret. Han har oppført seg på en måte som innbar risiko for barnet, og det er en risiko for at denne type opptreden vil gjenta seg i nye situasjoner hvor han føler motstand. Uansett foreligger det forhold hos far som samlet sett tilsier at det ikke vil være til barnets beste at far skal ha samvær med datteren, se NOU 2008:9 punkt 7.2.2. Felles foreldreansvar vil med stor sannsynlighet øke konfliktnivået, og samarbeid anses umulig på bakgrunn av fars manglende evne til konstruktivt samarbeid og å prioritere annet enn egne behov. Det vises også til hans kontrollbehov, innblanding i familiens hverdagsliv, hans oppfatning når det gjelder deltakelse i foreldreansvaret osv. Felles foreldreansvar utgjør en risiko for barnet, og det er viktig at mor kan slippe å involvere far i utøvelsen av foreldreansvaret.

Partene har bare så vidt bodd sammen etter at barnet ble født, og saken ligner derfor på tilfeller hvor det ikke har vært samliv mellom foreldrene. Det er ikke etablert noen tilknytning mellom far og barn. Far vil ikke være avskåret fra å få opplysninger om barnet selv om mor har foreldreansvaret alene.
B har lagt ned slik påstand:

1. B skal alene ha foreldreansvar for C Knusen født 0.0.2011.
2. A skal ha samvær med C født 0.0.2011 fastsatt etter rettens skjønn.


Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig først å ta stilling til samværsspørsmålet.

Etter barneloven § 42 har barn rett til samvær med begge foreldre, og av § 43 første ledd første punktum går det frem at den av foreldrene barnet ikke bor hos, har rett til samvær dersom ikke annet er avtalt eller bestemt. Det fremgår likevel av § 43 første ledd tredje punktum at dersom samvær ikke er til beste for barnet, skal retten fastsette at det ikke skal være samvær. Avgjørelsen må foretas etter en konkret helhetsvurdering hvor barnets interesser og behov står i fokus. For øvrig vil det etter barneloven § 48 alltid være et hensyn i saker om barn, hva som er best for barnet. Det vises til Rt-2013-1329 avsnitt 33 følgende.

Høyesterett har i nevnte dom, blant annet under henvisning til tidligere rettspraksis, vist til at det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre, og at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær mellom en forelder og barn. Forutsetningen for fastsettelse av samvær er imidlertid at dette uansett må anses å være til barnets beste. Se Rt-2010-216 hvor det heter at «utgangspunktet er med andre ord at det skal fastsettes samvær med mindre det foreligger forhold som innebærer at det ikke er til barnets beste».

Når lagmannsretten med dette som utgangspunkt går over til den konkrete vurderingen av om det skal være samvær mellom A og datteren C, skal vurderingen skje på grunnlag av forholdene i dag, jf. Rt-2013-1329 avsnitt 40. I denne vurderingen får imidlertid også sakens bakgrunn og historie betydning.
Mor er nå samboer med en ny mann, D, som hun traff i 2012. De fikk et barn sammen sommeren 2013. Hun arbeider som frisør, men har for tiden fødselspermisjon. Det er ikke opplyst at far har etablert noe nytt forhold.

C er i dag nesten tre år gammel og er av den sakkyndige beskrevet som et trygt, veltilpasset og godt utviklet barn, både motorisk og kognitivt. Samlivsbruddet mellom foreldrene skjedde da hun var ca. et halvt år, og hun har nå ingen tilknytning til sin far eller forståelse av hvem han er. Det er morens nye samboer som fungerer som hennes sosiale far.

Lagmannsretten legger til grunn at samlivet mellom foreldrene var turbulent og konfliktfylt fra før C ble født. Partene har hatt ulike beskrivelser av de faktiske forhold, men Bs beskrivelse av As adferd som uforutsigbar, kontrollerende og til dels trakasserende, støttes av forhold som har skjedd etter samlivsbruddet.

Etter at hun flyttet ut fikk hun stadige telefoner og henvendelser fra A til ulike tider av døgnet, med innhold som hun oppfattet som truende og sjikanerende. Dette toppet seg rundt 17. mai 2012, da han forsøkte å hindre mor i å feire 17. mai sammen med C ved å stå parkert utenfor huset hennes i lengre tid slik at hun ikke torde å gå ut. Han hadde på forhånd sendt henne en rekke tekstmeldinger med truende innhold. For dette forhold ble han domfelt for skremmende og plagsom opptreden etter straffeloven § 390a. Etter denne hendelsen ble han ilagt besøks- og kontaktforbud overfor B, og han er også domfelt for flere brudd på dette forbudet ved å ha ringt og sendt tekstmeldinger til henne utallige ganger.
As bekymringsmelding til barneverntjenesten 2. mars 2012, gjaldt blant annet mors psykiske helse, og at han ikke hadde hatt samvær med datteren. Ifølge fagansvarlig ved barneverntjenesten i Tromsø, Julie Torbergsen, undersøkte barnevernet saken og fant intet grunnlag for å gå videre, men man hadde store problemer med å få far til å akseptere at saken ble henlagt. Han rettet stadige henvendelser til barnevernet, fremsto som kverulerende og rigid, og evnet ikke å ta i mot råd – blant annet om å roe ned. Etter barneverntjenestens syn hadde han liten innsikt i hvordan hans opptreden påvirket situasjonen, og at hans adferd ikke gagnet barnet og hans muligheter til å etablere kontakt med det. Han ga riktignok verbalt uttrykk for at han forsto budskapet, men handlet likevel annerledes. Illustrerende i så måte er det at han umiddelbart etter at barneverntjenesten hadde henlagt saken, og gjentatte ganger hadde forsøkt å forklare ham at det ikke var grunnlag for bekymring, innga en ny bekymringsmelding med omtrent samme innhold. Barneverntjenesten ga den 30. november 2012 skriftlig uttalelse i saken, og frarådet samvær mellom far og datter ut fra situasjonen på det tidspunkt.

Den sakkyndige har i sin rapport, datert 30. november 2013 gitt en vurdering av samværene som ble avviklet i stansingsperioden. Under «Vurdering av kontakt og samspill» uttaler den sakkyndige følgende:

«Basert på de samvær som har vært gjennomført vurderes det at A og C har etablert kontakt og kjennskap til hverandre. Lek og aktiviteter har vært adekvat, men også preget av stillhet, der A i liten grad har fulgt opp med språklig støtte. Dette vurderes å ha bidratt til at Cs interesse og engasjement i leken har avtatt noe. Til tross for periodevis fint samspill, har A vist begrenset evne til å ta et tydelig ansvar for etablering og avslutning av kontakt i forbindelse med samvær som har vært gjennomført.»

Under avsnittet «Kommunikasjon og avtaler i forbindelse med samvær» uttales det blant annet:

«Den sakkyndige vurderer at kommunikasjonen med A har vært krevende, og det har vært utfordrende å få laget felles avtaler om gjennomføring av samvær. Dette knytter seg særlig til problemer med å holde seg til premissene som har vært lagt til grunn, og en innstilling preget av betydelig rigiditet … »

Fra oppsummeringsavsnittet i rapporten siteres følgende:

«Samværene har dannet utgangspunkt for at C og A er blitt kjent med hverandre. Kontakten har imidlertid ikke vært tilstrekkelig for at det er etablert en nær relasjon eller følelsesmessig tilknytning i den forstand mellom C og A. Hennes unge alder tilsier at hun fortsatt har behov for en stabil og trygg ramme i den videre kontakt hun eventuelt skal ha med A. Dette innebærer etter den sakkyndiges oppfatning også tilstedeværelse av en fast trygghetsperson. Det gjennomførte samvær vurderes ikke å ha bidratt til at det er etablert tilstrekkelig trygghet for at videre samvær kan gjennomføres alene med A.»

Den sakkyndige har etter å ha fulgt bevisførselen for lagmannsretten fastholdt sitt standpunkt. Hun har blant annet vist til at det synes å være lite samsvar mellom fars sterke engasjement og ønske om samvær, og hans til dels lite fleksible holdning når det gjelder å få i stand en samværsavtale.
Etter den sakkyndiges oppfatning vil C også ha behov for å ha en nær trygghetsperson som hun allerede har en tilknytning til under videre samvær med far. Derfor var hun tvilende til den løsningen som ble skissert av familierådgiver Lars Rostadmo, fordi et slikt opplegg vil ta tid å etablere. I følge den sakkyndige vil samvær med faren ikke ha noen særlig betydning for Cs fungering nå mens hun er så liten, ettersom hun ikke har etablert noen slik relasjon til ham. I denne sammenheng nevnes at forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova (FOR-2013-12-19-1636) gitt i medhold av barneloven § 43a, som blant annet har regler om beskyttet tilsyn, bare gjelder for saker som er innkommet retten etter 31. desember 2013. For denne saken gjelder den tidligere forskriften (FOR-2006-12-7-1360).
Lagmannsretten deler den sakkyndiges oppfatning om at As forklaring i retten ikke ga grunnlag for å konstatere at det har skjedd noen vesentlig endring hos ham når det gjelder dette spørsmålet, og at han uttrykker liten forståelse for barnet og andres reaksjoner. Hans forklaring ga et gjennomgående inntrykk av at han føler seg urettferdig behandlet, at hans handlemønster er styrt av dette, og at han ikke evner å tilsidesette egne behov. Som den sakkyndige påpekte, var svarene stort sett gitt ut fra hans egne behov. Lagmannsretten sitter igjen med et inntrykk av at han verbalt kunne gi uttrykk for en viss forståelse av situasjonen, men at han likevel ikke erkjente eller så at han burde ha handlet annerledes.
Det er på det rene at det som har skjedd vil skape uro og stress hos mor ved samvær, selv om A ikke har vært i direkte kontakt med mor eller andre i familien siden desember 2012. Det vil heller ikke være mulig å få noen som C kjenner og er trygg på til å stille som trygghetsperson ved samvær. Ingen av de som kunne være aktuelle ønsker å påta seg dette ansvaret, hovedsakelig fordi A på mange måter er krevende å forholde seg til.
Omstendighetene hos den barnet bor fast hos, kan føre til at samvær må nektes, jf. Rt-2013-1329 avsnitt 47 med henvisning blant annet til Ot.prp.nr.103 (2004-2005). Dersom den barnet bor fast hos har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette få betydning.
Det er ingen tvil om at B kjenner en reell frykt for A. Hun og hennes nye samboer har nå fått et lite barn som de har omsorg for i tillegg til C, og har uttrykt et sterkt ønske om ro en periode for å kunne ivareta familien på en trygg og forsvarlig måte. Bs uro for hva som kan skje under samvær, blant annet hennes frykt for at A skal gjøre alvor av tidligere trusler om å «kidnappe» datteren, eller «ta saken i egne hender» som han selv har uttrykt det, utgjør en slik belastning for henne at det sannsynligvis vil gå ut over hennes evne til omsorg for C.
Slik situasjonen er i dag, hvor C ikke har noen tilknytning til faren og emosjonelt behov for å møte ham, og det heller ikke vil være mulig å etablere en samværsordning som vil kunne skape nødvendig trygghet for henne, må barnets behov for å ha kontakt med far og hans familie vike. Det samme gjelder fars behov for samvær med datteren. Konsekvensen av en utrygg samværs- og omsorgssituasjon vil mest sannsynlig være mer skadelig. Under dagens forhold vil belastningen ved samvær for mor ha negative konsekvenser for Cs omsorgssituasjon som ikke vil veies opp av mulige fordeler ved å ha samvær. Samvær vil således ikke være til barnets beste og må derfor nektes.
Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om foreldrene skal ha felles foreldreansvar for C.
Foreldrene fikk felles foreldreansvar idet de bodde sammen ved Cs fødsel, jf. barneloven § 35 annet ledd. Etter barneloven § 56 kan likevel den ene forelderen fremsette krav om å ha foreldreansvaret alene. På samme måte som ved samvær skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48.
Som det fremgår ovenfor er konfliktnivået mellom foreldrene svært høyt og foreldrene er ikke på noen måte i stand til å samarbeide. Far har tidligere påberopt seg sin delaktighet i foreldreansvaret til å opptre kontrollerende overfor mor, blant annet ved en massiv pågang for å innhente informasjon om Cs daglige liv. Lagmannsretten ser det slik at et felles foreldreansvar vil øke konfliktnivået ytterligere, noe som vil være skadelig for Cs omsorgssituasjon. For øvrig kan lagmannsretten i det vesentlige tiltre tingrettens begrunnelse på side 8 i dommen, og konkluderer etter dette med at B skal ha foreldreansvaret alene.
Anken har ikke ført fram, og B har etter lovens hovedregel krav på å få erstattet sine sakskostnader for lagmannsretten av motparten, jf. tvistemålsloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten finner imidlertid at tungtveiende grunner gjør det rimelig at sakskostnader ikke tilkjennes, jf. § 20-2 tredje ledd. Det legges særlig vekt på at saken gjelder forhold av stor personlig og velferdsmessig betydning for A, og det ses også hen til at begge parter har fri sakførsel.
For tingretten hadde A også lagt ned påstand om at fast bosted for C skulle være hos ham. Dette punktet er ikke påanket. Det fremgår for øvrig at saksforberedelsen for tingretten var omfattende med blant annet midlertidig avgjørelse, habilitetsinnsigelse mot den sakkyndige og forgjeves anke fra As side over disse avgjørelsene. A møtte ikke under tingrettens behandling. Likevel finner lagmannsretten under noe tvil at tvisteloven § 20-2 tredje ledd også bør komme til anvendelse når det gjelder sakskostnadsavgjørelsen for tingretten, slik at sakskostnader ikke tilkjennes. Det vises blant annet til at B hadde fri sakførsel også for tingretten.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke, verken for tingrett eller lagmannsrett.