Dom om adgangen til ny sak etter barneloven § 64

dom-domstolene

Barnefordelingssak med svært høyt konfliktnivå. Etter flere tvister og rettsforlik reiste mor ny sak, om samværsspørsmålet, med henvisning til at det forelå særlige grunner til ny sak etter barneloven. Hun fikk ikke medhold av hverken tingretten eller lagmannsretten.

 

LG-2013-198454 – Gulating lagmannsrett – Dom
Dato 2014-04-07
Sammendrag Spørsmål om omfang av samværsrett. Anken ble forkastet etter barneloven § 64 annet ledd annet punktum da det ikke forelå særlige grunner til å gjøre endringer i tidligere dom.
Henvisninger: Barnelova (1981) §43, §48, §64
Saksgang Stavanger tingrett TSTAV-2013-127286 – Gulating lagmannsrett LG-2013-198454 (13-198454ASD-GULA/AVD2).

Parter: A [mor] (advokat Olav Sylte) mot B [far] (advokat Eirik Myhre).


Saken gjelder fastsettelse av hvilket samvær den ankende part, B, skal ha med sine barn, C, født 0.0.2000 og D, født 0.0.2003.

Vedrørende sakens bakgrunn vises det til tingrettens dom hvor det fremgår følgende:
B (heretter også far) og A (heretter også mor) giftet seg i 1999. De fikk to barn, C den 0.0.2000 og D den 0.0.2003. Partene bodde sammen til de ble separert i 2006. Partene inngikk i forbindelse med separasjonen en avtale om fast bosted samt en 50-50 samværsavtale. I etterkant har partene hovedsakelig praktisert en 50-50 ordning for samvær. Det høye konfliktnivået mellom partene har resultert i uenighet om ordningen av samværet. Det ble inngått en ny avtale mellom partene den 22.10.2008. Den 13.08.2009 tok imidlertid mor ut stevning. Et rettsforlik ble inngått den 15.02.2010. Den 19.12.2011 ble det på ny tatt ut stevning, denne gang av far. Dom i saken ble avsagt den 18.07.2012.
I juli 2013 reiste mor sak for Stavanger tingrett, og saksforberedende møte ble avholdt 04.10.2013.

Stavanger tingrett avsa 15.10.2013 dom med slik slutning:
1. B frifinnes.
2. A dømmes til å betale Bs sakskostnader med 27 000 – tjuesyvtusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av dommen.

 

Mor har anket dommen til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt 31.03.2014 i tinghuset i Stavanger. Partene og prosessfullmektigene møtte. Etter at ankende part hadde redegjort for og klargjort sine påstander og påstandsgrunnlag, avskar lagmannsretten videre forhandlinger i sin helhet, idet retten fant det klart at disse ikke kunne føre frem, jf. tvisteloven § 29-18 tredje ledd. Motparten ble, som det fremgår av beslutning inntatt i rettsboken, også gitt anledning til korte kommentarer.

Ankende part – A – har i korte trekk anført:
Det foreligger særlige grunner etter barneloven § 64 annet ledd annet punktum for å endre Stavanger tingretts dom 18.07.2012. Denne dommen har ingen rettskraftvirkning slik tingrettens dom 15.10.2013 kan oppfattes som. Det gjøres videre gjeldende at den samværsordning som fremgår av tingrettens dom 18.07.2013 ikke er til barnas beste etter barneloven § 48, jf. § 43. Dommen var feil da, og den er uriktig nå. Tingrettens dom fra 2012 innebærer i realiteten delt bosted, hvilket forutsetter et samarbeid mellom foreldrene og ikke slike konflikter som de har nå. Allerede brev 17.08.2012 fra fars advokat og således kort tid etter dommen, viser et høyt konfliktnivå. Det var en klar forutsetning at ordningen som ble fastsatt i 2012-dommen skulle redusere konfliktnivået. Far er lite samarbeidsvillig. Han skaper konflikter ved å vanskeliggjøre byttetider i forhold til høytider, han er vanskelig å kommunisere med om barnas hverdagsliv og han drar barna inn i konflikten mellom partene. Når disse forutsetningene ikke har slått til, er det grunnlag for å prøve spørsmålet om samvær på nytt. Det anføres at det er best at barna har ett hjem å forholde seg til og ikke slik det nå fungerer. Foreldrene bor omtrent en kilometer fra hverandre, og mindre samvær med far vil ikke få noen negativ betydning for barna i forhold til venner, skole og familie.

Det ble nedlagt slik påstand:
1. B skal ha samvær med barna C den 06.06.2000 og D den 10.02.2003 fastsatt etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes sakens omkostninger både for tingretten og for lagmannsretten.

Ankemotparten – B – har i korte trekk anført:
Dette er en barnefordelingssak som har pågått over flere år hvor det både har vært inngått avtaler og rettsforlik mellom partene. I Stavanger tingretts dom av 18.07.2012 er saken gitt en utførlig behandling, og denne dommen ble ikke anket. Det var i 2013 ikke grunnlag for nytt søksmål, og kommunikasjonen mellom partene var bedret. Denne dommen la opp til at barna skulle ha fast bosted hos mor, men ellers en 50/50 løsning. Brev 17.08.2012 ble skrevet til mor på bakgrunn av at hun hadde misforstått sin rettslige posisjon, og det ble bedre kommunikasjon mellom partene etter dette. Det er ikke fremkommet noe fra barnas side om at de ønsker noen endring, og deres mening må tillegges stor vekt grunnet deres alder. Hverdagen fungerer bra. Det er ikke korrekt at far drar barna inn i voksenkonflikten.

Det ble nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger.


Lagmannsretten finner at anken må forkastes.

Lagmannsretten finner i stor grad å kunne slutte seg til tingrettens vurderinger.
Tingretten har ikke funnet grunn til å gjøre noen endring i tingrettens dom av 18.07.2012 da retten ikke har funnet at det foreligger særlige grunner som taler for det, jf. barneloven § 64 annet ledd annet punktum. Når tingretten ikke har funnet grunn til å gjøre noen endringer, er dette således ikke basert på noen vurdering vedrørende rettskraft, slik det anføres.

I begrunnelsen for den samværsordning som tingretten fastsatte i dommen av 18.07.2012 fremgår følgende:

Det skal etter dette fastsettes en samværsordning mellom B og de to barna. På bakgrunn av opplysningene knyttet til barnas ønsker og tilknytning til hver av foreldrene som fremkommer i den sakkyndiges notat, finner retten at samværet bør være betydelig mer enn det som gjerne betegnes som «vanlig samvær», jf. barneloven § 43 annet ledd tredje punktum. Retten har vurdert om en 60:40-løsning ville være til barnas beste, men finner på bakgrunn av barnas ønsker, og særlig hensynet til søskenkontakt, at samværet hos B bør være 50 %. En slik ordning støttes av hensynet til status quo, da den for så vidt gjelder omfanget av kontakt med hver av foreldrene ikke innebærer noen endring i forhold til dagens ordning – og som barna i tillegg har gitt uttrykk for at de helst ikke ønsker vesentlige endringer i»
Dersom mor mente denne dommen var uriktig allerede da den ble avsagt, slik det oppfattes anført, burde hun anket dommen da. Det ble ikke gjort. Som det fremgår av sitatet var begrunnelsen for den ordning som ble fastsatt nettopp hensynet til barnas ønsker. Ingen av prosessfullmektigene har under redegjørelsen for påstandene og påstandsgrunnlagene for lagmannsretten anført at barna ønsker noen endret samværsordning i dag. Dette må tillegges vesentlig vekt grunnet barnas alder.
I forhold til anførsel om at konfliktnivået mellom partene ikke er blitt redusert siden tingrettens dom 18.07.2012, uttaler tingretten følgende i dommen av 15.10.2013:

Fra saksøkers side er det anført at det i dommen av 18.07.2012 forutsettes at konfliktnivået mellom partene bedres, men at det ikke er blitt en bedring. Av dommen av 18.07.2012 fremgår følgende på side 6 og 7:

Rettens oppgave blir således å fastsette en ordning som legger til rette for å redusere muligheten for potensielle konflikter. På bakgrunn av det overstående, finner retten at det vil være til barnas beste om det fastsettes fast bosted hos den ene av foreldrene. For øvrig antar retten at hvorvidt fast bosted er hos den ene eller den andre av foreldrene, samt hvor stort omfanget av samvær hos den andre er, ikke nødvendigvis er det sentrale for ivaretakelsen av C og Ds beste. Det helt sentrale er at konfliktnivået mellom partene dempes. Uavhengig av bosteds- og samværsordning, er det viktig for ivaretagelse av barnas beste at de ikke blir eksponert for foreldrekonflikten slik de har blitt til nå. Det er foreldrene selv som sitter med nøkkelen til å gjøre endringer i konfliktnivå og håndtering, da endringer i fast bosted for barna ikke i seg selv vil kunne løse problematikk knyttet til konflikt og manglende samarbeid mellom foreldrene fullt ut.
Som det uttrykkes i dommen anså retten det som en sentral oppgave å fastsette en ordning som la til rette for å redusere potensielle konflikter. Videre ble det uttalt at det var sentralt at konfliktnivået mellom partene ble dempet. I denne forbindelse ble det påpekt at bosted og samvær ikke var av sentral betydning for ivaretagelse av barnas beste. Dette siste er saksøker tydeligvis uenig i, da saksøker vil redusere fars samvær med barna for å dempe konfliktnivået. Retten vurderte at konfliktnivået ville reduseres med den løsningen som ble valgt, men det er ikke noe i dommen som tilsier at dersom målsettingen om redusert konfliktnivå ikke ble nådd, så var dette grunnlag for å ta opp saken på ny. Etter rettens vurdering har ikke saksøker fremkommet med noen nye konkrete og påviselige grunner, som det ifølge rettspraksis kreves, for å ta opp saken på ny. I realiteten vil en ny sak etter rettens vurdering kun bli en fortsettelse/overprøving av tvistepunktene som allerede har vært til behandling. Dessuten vil en ny sak snarere eskalere det eksisterende konfliktnivået. Bare muligheten til å ta opp saken på ny i slike tilfeller, kan for den som er misfornøyd med dommen, bevirke av vedkommende ikke bidrar til å dempe konfliktnivået.

Lagmannsretten er enig i denne vurderingen og viser ellers til det tingretten uttaler om at det har vært en vedvarende konflikt siden separasjonen mellom partene i 2006 der verken avtaler mellom partene, rettsforlik eller dom oppfattes å ha redusert konfliktnivået.

Tingretten omtaler videre på s. 6 i dommen en enkeltepisode knyttet til samvær 17.05.2013 som også har vært trukket frem som et eksempel på konfliktnivået mellom partene. Lagmannsretten finner det for sin del ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette og finner uansett at dette ikke kan begrunne noen endring av den samværsordning som ble fastsatt i tingrettens dom 18.07.2012. Lagmannsretten kan heller ikke se at brev 17.08.2012 som det vises til i anførslene over, kan underbygge det.
Basert på de anførsler som er gjort gjeldende for lagmannsretten, er der ikke holdepunkter for at den ene av partene er nevneverdig mer å bebreide enn den andre for at konfliktnivået mellom partene synes høyt. Antakelig er tingrettens mer generelle tilnærming til spørsmålet nokså treffende når det i dommen s. 6 uttales:

For retten fremstår det som mor i forhold til far har et stort kontrollbehov og ønske om å få rettet raskt opp i det som oppleves som «urettferdig». Far på den annen side kan synes rigid og stivbeint overfor mor. Når dette i tillegg kombineres med to forskjellige regimer i hjemmene, som beskrevet i dommen av 18.07.2012, er ikke dette det beste grunnlaget for samarbeid. For retten synes det som begge partene i forkant av forespørsler/svar til hverandre ikke tenker på konsekvensene for barna. Begge parter burde i langt større grad hatt en tilnærming overfor hverandre der de i forkant tenkte igjennom hvordan egen oppførsel ville påvirke barna. Dersom partene fortsetter slik de hittil har gjort er det barna som må ta belastningen med dette. Det er flere ganger gjort endringer mht. samvær uten at det synes å ha medført særlig endring av det beskrevne konfliktnivået. Det er således heller ikke grunn til å tro at en ny endring mht. samvær ville hatt særlig betydning.

Det kan synes som om partene er av den oppfatning at de ordninger som er fastsatt i forhold til barna vedrørende bosted og samvær er årsaken til konfliktnivået mellom partene. Som tingretten korrekt er inne på ligger årsaken hos partene selv – de må samarbeide bedre. Lagmannsretten er enig i at en endring i ordningene, i dette tilfellet samværsordningen, mest sannsynlig bare vil gi grunnlag for nye konflikter.
Lagmannsretten er etter dette enig med tingretten i at det ikke foreligger noen konkrete og påviselige grunner som tilsier endring av tingrettens dom av 18.07.2012, jf. barneloven § 64 annet ledd annet punktum.

Anken blir etter dette å forkaste.

Ankemotparten har vunnet saken og ankende part pålegges å erstatte ankemotpartens omkostninger da lagmannsretten ikke kan se at det foreligger grunner til å fravike hovedregelen i tvisteloven § 20-2. Advokat Eirik Myhre som har representert ankemotparten, har i omkostningsoppgave med kopi til ankende part krevd sakskostnader dekket med kroner 40.025,- som i sin helhet utgjør salær med tillegg av merverdiavgift. Omkostningene fremstår som nødvendige og rimelige ut fra saken, og legges til grunn.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til B 40.025 – førtitusenogtjuefem – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.